Jeg er SÅ UTROLIG ENIG med Johannes Høsflot Klæbo!!! Jeg kan ikke få fullrost at en slik megastjerne innenfor norsk idrett, er klokkeklar på at det er positivt for unge å drive på med flere idretter, og ikke spesialisere seg i for tidlig alder. Han har tatt til motmæle og sier han er «klink uenig» i uttalelser fra Olympiatoppens Frode Moen, om at noen idretter krever at du trener innenfor den spesifikke idretten ganske tidlig, og at du velger bort andre idretter ganske tidlig. Som Klæbo sier – «holder du på med en idrett som eksempelvis langrenn, har du vanvittig godt av å spille fotball også. Jeg mener du tjener på det«.
Dette har også en annen megastjerne vært klokkeklar på. Friidrettsstjernen og OL- og verdensmester på 400 meter hekk, Karstein Warholm viser selv til at tidlig spesialisering kan ha en hemmende effekt på utviklingen av unge utøvere. Det er gjennom allsidig trening sørger man også for mindre frafall – og på sikt bedre resultater.
Likevel møter jeg alt for ofte i de idretter jeg vanligst er borti, flere tilfeller av barn hvor det ofte er foreldrene som pusher ungene til å spesialisere seg og trene mye mengde i en spesifikk idrett. Det kan være fotballspilleren på 10 år, hvor foreldre står bak og har nærmest proffambisjoner allerede. Eller en på samme alder i en individuell idrett, som trener like mye på denne idretten som mange høyt rangerte seniorer med ambisjoner. Det kan gå bra for noen veldig få, men oftest – som også forskning viser – kan det gå skikkelig galt av sted.
Det er etterhvert blitt mange studier og ekspertuttalelser, som peker på at tidlig spesialisering, spesielt før puberteten, kan føre til en rekke utfordringer. Her er noen av de mest sentrale poengene oppsummert:
- Risiko for overbelastningsskader: Når unge utøvere spesialiserer seg tidlig, blir de ofte utsatt for repetitiv belastning på spesifikke muskelgrupper og ledd. Dette øker risikoen for overbelastningsskader, som kan være skadelige på både kort og lang sikt.
- Mental utbrenthet: Ensidig fokus på én idrett fra ung alder kan føre til mental utbrenthet. Barn og unge kan miste motivasjonen og gleden ved idretten, noe som igjen øker risikoen for frafall.
- Manglende allsidig utvikling: Allsidig trening i ung alder fremmer generell motorisk utvikling og gir et bredere grunnlag for å lykkes i en eller flere idretter senere. Det gir også mulighet for å utvikle ulike fysiske, mentale og sosiale ferdigheter, som er viktige uansett hvilken idrett de velger å satse på senere.
- Redusert mulighet for å bytte idrett: Når barn spesialiserer seg tidlig, reduseres deres mulighet til å bytte idrett senere. Dette kan være problematisk hvis barnet etter hvert mister interessen for den idretten de spesialiserte seg i, eller hvis de har større potensial i en annen idrett.
Det vi som foreldre og foresatte bør være opptatt av er allsidig trening, som gir en mer helhetlig fysisk utvikling og oppmuntrer til å prøve ulike idretter. Dette bidrar til å holde motivasjonen høyere og redusere frafallet. Det viser seg at mange topputøvere, nettopp hadde en allsidig bakgrunn før de spesialiserte seg i en bestemt idrett senere i overgangen ungdom/voksen. Dette tyder på at allsidighet i ung alder ikke bare reduserer risikoen for skade og utbrenthet, men også kan bidra til bedre resultater på lang sikt.
Så oppsummert – det å oppmuntre unge utøvere til å drive med allsidig trening fremfor tidlig spesialisering kan både redusere frafall og legge grunnlaget for større suksess i idretten de til slutt velger å satse på. Derfor bør et fravær på en treningsøkt eller kamp/turnering i en idrett, ikke slås ned på, dersom dette i stedet er brukt på andre idretter eller fysisk aktivitet. Det kan i lengden skape bedre utøvere. Men enda viktigere – barn og unge som blir værende i idretten og ikke faller fra.
Se video fra Norges Idrettsforbund om «Barneidrett – Myte: Du må spesialisere tidlig for å bli best»: