Mitt første store minne fra en VM-finale er som 6-åring i 1978, da Argentina tok sitt første verdensmesterskap på hjemmebane. Mario Kempes, Daniel Passarella og Osvaldo Ardiles var blant de store navnene. Samtidig snakket alle om det unge vidunderbarnet Diego Maradona (som ikke ble tatt ut i 78!). Han var stjernen som skulle komme. Dermed ble Argentina tidlig et landslag jeg holdt med.
Da Maradona kom inn i VM i Spania 1982, var han allerede en helt. Han ble brutalt sparket ned av motstanderne, men viste samtidig glimt av det som skulle gjøre ham til en av fotballhistoriens aller største. Etter det mesterskapet gikk han til FC Barcelona. Og dermed ble Barça det klubblaget jeg fulgte og holdt med sterkest.
Barcelona var ikke den dominerende klubben de senere skulle bli, men kjærlighetsforholdet var etablert. Da Maradona dro videre til Napoli bare to år senere, forble jeg tro mot Barcelona. Og det har jeg vært siden – altså et kjærlighetsforhold som har var i 42 år.
For så gikk årene. Barcelona begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende i Europa og «serievinnercup/CL», først med Cruyffs «Dream Team» og siden med stadig nye generasjoner av verdensstjerner. Til slutt fikk vi den største av dem alle, selveste Lionel Messi(as).
Samtidig vokste også mitt forhold til det spanske landslaget. Ikke minst fordi spillestilen stadig oftere lignet den jeg elsket i Barcelona. De bygde det opp med det samme pasningsspillet, bevegelsene, teknikken, tålmodigheten og viljen til å kontrollere kampen gjennom å kontrollere ballen. Det kulminerte i VM-gullet i 2010, da Andrés Iniesta avgjorde finalen. Norge var jo ikke med, så det da var det Spania som ble laget å heie på,
For det alltid vært slik for meg, med Norge 
som selvsagt nummer én som landslag. Men bak Norge har Argentina og Spania vært landslagene jeg har holdt med og heiet på gjennom store deler av livet.
De hadde aldri møttes i en VM-finale før nå. Derfor sa jeg på forhånd at det egentlig ikke spilte noen stor rolle hvem som vant. Det ville bli stort uansett. Enten kunne Messi avslutte med sitt andre VM-gull og Argentina få sin fjerde stjerne på brystet. Eller så kunne Spania fullføre et fantastisk mesterskap og ta sitt andre verdensmesterskap.
Må jo si at forventningene til finalen var store, ja kanskje enorme. Finalen skuffet noe spillemessig,, men den var ihvertfall lenge spennende, først og fremst fordi resultatet fortsatt var åpent. For spillemessig var den ikke jevnt i det hele tatt!
Spania var rett og slett suverene. De spilte ut Argentina, tok kontroll over kampen og kledde av både laget og Messi. Argentina skapte null og niks. Da statistikken viste 20–0 i avslutninger helt fram til det 119. minuttet, kunne det ikke lenger være «det samme» hvem som vant. Og samtidig gikk rullegardinen ned hos enkelte argentinske spillere (skyld på dem, ikke hele laget eller nasjonen!), som opptrådte direkte usportslig og til tider som drittsekker, ble følelsen enda tydeligere:
Det var helt greit at Spania vant 
Nei , det var faktisk mer enn greit. Det var fortjent. Det var rettferdig. Og det var helt riktig.
Forhåpentligvis står vi foran en periode med stor spansk dominans. Spania har en spillestil, en struktur og en generasjon som kan prege internasjonal fotball i mange år.
Argentina kan på sin side gå inn i en langt vanskeligere overgang. Kanskje risikerer de å bli et slags «nytt Brasil», som led nederlag mot Norge i år, altså et landslag med enorm historie, stolthet og forventninger, men som i en periode vil slite med å nå helt opp i de største mesterskapene.
Det var likevel trist å se Messi bli så fullstendig avkledd i det som sannsynligvis var hans siste VM-kamp, selv om man aldri skal sialdri med fotballens største noen gang!
Men for en karriere den gamle mannen har hatt. Fra Barcelona til Argentina. Fra alle skuffelsene med landslaget til endelig å løfte VM-pokalen i 2022. Den aller største vi noen gang har sett – det er jeg overbevist over og har ikke hørt noen argumenter som sier noe annet!
Denne kvelden tilhørte likevel Spania.
Verdensmestere for andre gang. Og vinnere etter en finale der fotballen faktisk fikk sin rettferdige vinner.
Vamos, España! 
(Min reaksjon og kommentar etter å ha sett VM-finalen 2026 – først publisert på Facebook)