Mine tre barn nyter nå sommerferien, og med det fri fra skolens krav, lekser og ikke minst vekkerklokker. Vi foreldre er nå derimot bundet av både arbeidstid, logistikk og spørsmålet «hva skal vi gjøre i dag?» Så sommerferien kan for oss foreldre av og til kjennes litt lang. For barna blir den selvsagt aldri lang nok. De to opplevelsene kan fint eksistere samtidig…
Vi har vært i Italia på forskjellige tidspunkter våre sommerferier de siste årene, og der har jeg ofte fått inntrykk av at skolebarna har ferie hele året omtrent. Det viser seg at inntrykket ikke er helt tatt ut av luften, for italienske elever har rundt 14 uker sommerferie.
Derfor var det interessant å se dette illustrert, da jeg kom over en oversikt fra EU-kommisjonens Eurydice-nettverk i dag, som viser hvor lange sommerferiene er i ulike EU-land.
Men siden Norge fortsatt insisterer på å være «annerledeslandet», og har valgt å stå utenfor EU, men heldigvis ikke Europa, var vi ikke tatt med i illustrasjonen. Derfor ba jeg kunstig intelligens om å oversette den og sette inn Norge på riktig plass.
Og der ligger vi synlig med åtte uker sommerferie. På linje med Frankrike og Belgia, betydelig kortere enn Italia, og fortsatt to uker mer enn Danmark, Nederland og Tyskland.
Så kanskje vi norske foreldre egentlig skal være litt takknemlige. Det kunne vært seks uker til. 😅
Disse forskjellene handler nok ikke bare om hvor glade de enkelte landene er i ferie. Det valget ulike land gjør på sin skolekalender, speiler nok ulike forhold som lokale tradisjoner, klima, familieliv og ulike måter å organisere arbeids- og hverdagslivet på.
Spørsmålet man også må stille seg, er derfor ikke nødvendigvis bare hvor lang sommerferien bør være, men hvordan fridagene gjennom året bør fordeles.
I Italia samles mye av skoleferien i en lang sommerpause. I Danmark er sommerferien kortere, men elevene har flere mindre ferier gjennom skoleåret. Begge modellene har som EU- kommisjonen også er klar på, sine fordeler, og begge påvirker å ulike måter familienes rutiner, foreldrenes feriekabaler, barnas læring og ikke minst balansen mellom arbeid og fritid.
Måtte også sjekke hvordan norske elever får rundt åtte uker sommerferie, og det skyldes altså ikke at noen har vedtatt akkurat dette tallet, men hvordan restenn av skoleåret er satt sammen. Loven fastsetter nemlig hvor mange skoleuker elevene skal ha,også tar de ulike kommunene og fylkeskommunene å fordeler fridagene mellom sommer, jul, påske, vinterferie, høstferie og andre fridager. Når hele skolekalenderen så er puslet sammen, blir det som regel rundt åtte uker igjen til sommeren.
Det gir altså barna et ordentlig avbrekk fra skole, lekser og faste rutiner, og tid til familie, venner, reiser og den undervurderte kunsten å kjede seg, som ser ut til å bli vanskeligere og vanskeligere for den oppvoksende slekt.. Samtidig er ulempen altså den årlige feriekabalen for foreldre som sjelden har åtte uker fri. Et såpass langt opphold, kan også gjøre at noen elever trenger litt tid på å finne tilbake til læringsrytmen. Så vi kan vel si at åtte uker med andre ord er et greit kompromiss, for det erlenge nok til å kjennes som en ekte sommerferie, men altså faktisk kortere enn i mange andre europeiske land.
Men akkurat nå mistenker jeg at barna mine stemmer for den italienske modellen. Foreldrene er mer delt.