HVEM EIER FIFA? 106 LAND – ELLER BARE ÅTTE?

Diskusjonen om Gianni Infantinos framtid som FIFA-president har eksplodert den siste uken, og fra et sikkert gjenvalg, diskuteres det nå om man klarer å fjerne han. Bakgrunnen er bråket rundt hans nå skrinlagte plan om å hente inn private investorer i en ny kommersiell virksomhet knyttet til blant annet FIFAs VM-rettigheter.

Forslaget kunne ha gitt private investorer en eierandel i en virksomhet verdsatt til rundt 20 milliarder dollar. Det møtte kraftig motstand fra blant andre UEFA, Concacaf og flere nasjonale fotballforbund. Vår egen fotballpresident Lise Klavenes kalte det et «historisk bunnpunkt». Infantino trakk til slutt forslaget, men flere forbund har siden trukket støtten til hans kandidatur ved presidentvalget i 2027. Dermed handler saken ikke lenger bare om én svært omstridt forretningsmodell, men også om hvorvidt Infantino fortsatt har tillit til å lede verdens mektigste idrettsorganisasjon.

Det er midt i denne konflikten, flere har vist til hvordan FIFA er styrt, og at et grunnleggende spørsmål kommer til overflaten, nemlig –hvem er det egentlig som har makten i FIFA?

Én stemme til alle

FIFA består altså av 211 medlems-fotballforbund, altså ikke «land» eller «fotballnasjoner» som flere også jeg vil si feilaktig bruker som begrep. Men det er disse autonome fotballforbundene, som representerer land og territorier over hele verden som utgjør FIFA. Det betyr at f. eks Storbritannia, har fire fire separate FIFA-medlemmer, nemlig fotballforbundene i England, Skottland, Wales og Nord-Irland, og FIFAs statuter slår uttrykkelig fast at disse fire skal anerkjennes som separate medlemsforbund. I tillegg finnes altså medlemmer som Færøyene, Gibraltar, Puerto Rico, Guam, Hongkong og Macau, som jo også har utenriks, tilknytninger til ulike stater. F. eks er Puerto Rico amerikansk «uinnlemmet territorium» eller koloni, men har en stemme på FIFA-kongressen, som også U.S.A har. For som mange sikkert har fått med seg i denne saken, så vil på FIFA-kongressen, hver av disse forbundene én stemme. Norges Fotballforbund har altså nøyaktig den samme formelle stemmevekten som det tyske, brasilianske eller amerikanske fotballforbundet, og som Færøyene eller Puerto Rico

Det betyr at forhold som befolkningstall, antall klubber, økonomisk omsetning, sportslige resultater og antall registrerte spillere har ingen betydning for selve stemmevekten, og at et lite forbund med noen hundre eller få tusen registrerte spillere, dermed kan ha like stor innflytelse i et fotball-presidentvalg, som et forbund med flere millioner organiserte fotballspillere.

Dette er ikke en feil i systemet. Det er selve prinsippet! Altså at ett medlemsforbund – én stemme.

Det betyr at i dagens modell, (la oss kalle den modell 1- normalmodell), må man for å tvinge fram en ekstraordinær FIFA-kongress kreves det en skriftlig anmodning fra en femdel av medlemsforbundene. Med 211 medlemmer betyr det minst 43 forbund. En president kan velges eller avsettes av kongressen, og hovedregelen er mer enn 50 prosent av de gyldige avgitte stemmene. Dersom alle 211 medlemsforbund møter og avgir en gyldig stemme, kreves det altså derfor minst 106 stemmer.

Så har jeg fanget opp at det også er en viktig presisering, i at det ikke alltid kreves 106, fordi som akkurat som også i vanlig norsk «forreningspraksis, beregnes flertallet ut fra antallet gyldige avgitte stemmer, altså det vi årsmøter/kongresser kaller for «alminnelig flertall». Men i en full FIFA-kongress med alle medlemsforbundene representert, så vil altså det magiske tallet være 106 for flertall, og i såfall ville mindretallet være 105. (går ikke lengre inn på hvordan prosedyrene for personvalg i FIFA ellers foregår, om f. eks ikke det er flere kandidater, og ingen oppnår alminnelig flertall ved første valgomgang».

Små forbund kan avgjøre

Dette forklarer helt preisis, hvorfor de mange små og mellomstore fotballforbundene er så viktige for Infantino, og da selvsagt for enhver som ønsker å utfordre ham. Det betyr at de største europeiske fotballnasjonene kan kritisere FIFA-ledelsen så mye de vil. Men UEFA har bare 55 medlemsforbund. Selv om alle stemte samlet, ville de ikke vært i nærheten av flertall alene på 106.

En presidentkandidat må derfor bygge en ganske global koalisjon, og vedkommende må vinne støtte i Afrika, Asia, Karibia, Oseania og gjerne også blant mindre europeiske fotballforbund. Det er selvsagt på mange måter demokratisk, for det hindrer jo effektivt de største og rikeste landene i å overta hele organisasjonen.

Samtidig så vil et slikt system åpenbart skape en åpenbar maktpolitisk utfordring, fordi vi kan tenke oss, at mange små forbund, da vil gjøre seg sterkt avhengige av økonomisk støtte fra FIFA. Dermed kan forholdet mellom den sittende presidenten og forbund som mottar betydelige utviklingsmidler, bli avgjørende i et presidentvalg, og man kan få det som Lise Klaveness har kalt for «elementer av utpressing«. Det gjør også at jeg ser at noen kaller «en stemme – et forbund», ikke demokratisk, og at FIFA må reformeres !

FIFA er ikke alene

Nå er prinsippet om ett medlemsforbund og én stemme, helt vanlig i den internasjonale idretten og flere av de internasjonale særforbundene er organisert slik. I Europa har vi UEFAs egnevedtekter, gir hvert av de 55 medlemsforbundene én stemme og man kan ta flere eksempler som det internasjonale basketballforbundet FIBA,som følger samme modell. Jeg har også erfart bl.a. FIDE – det internasjonale sjakkforbundet sin kongress i 2014, med et slikt system, og hvordan en sittende president som var upopulør hos store nasjoner, likevel vant presidentvalg.

Det samme prinsippet finnes også i flere store internasjonale, ideelle organisasjoner, og jeg tok et raskt runde og fant dette både i den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-føderasjonen, hvor hvert nasjonalt selskap har én stemme på generalforsamlingen.

Så den demokratisk grunntanken er lett å forstå, og jeg mener at det kan ikke kalles «ikke-demokratisk». For organisasjonens medlemmer behandles da som likeverdige juridiske og demokratiske enheter, uavhengig av størrelse og økonomiske ressurser. Men modellen er ikke naturgitt eller selvsagt, for man kan raskt finne andre organisasjoner, som bruker f.eks delegatsystemer, regionale kvoter, doble flertall eller forskjellige former for vektede stemmer.

Hva kunne alternativet vært?

Derfor ble det for meg som statsviter og grunnleggende svært opptatt av styring, å finne ut hvordan FIFA i teorien, kunne fordelt stemmene etter f. eks størrelsen på hvert medlemsforbund. Altså forholdsmessig.

Men jeg sto da raskt i flere metodeproblem, som jo også er morsomme å stå i 🙂 Det mest sentrale er som ofte i analyser, hva vi egentlig skal måle?

Metodeproblemet er nemlig => Hva skal vi egentlig måle?

Dersom vi skal sette på opp FIFA, på en måte som gjør at stemmer vektes, skal da denne stemmevekten bestemmes av f.eks:

• antall registrerte fotballspillere?
• antall klubber?
• antall aktive lag?
• antall barn og unge som spiller?
• antall profesjonelle spillere?
• landets folketall?
• forbundets økonomiske bidrag til FIFA?
• sportslige resultater?
• publikumsinteresse og kommersiell verdi?

Hvert eneste alternativ vil da selvsagt, favorisere noen og svekke andre. Jeg tror en slik diskusjon ville være veldig vanskelig, om ikke umulig å lande. Dersom man velger en modell basert på økonomi og kommersielle inntekter, ville det gitt de rikeste markedene enorm makt. En modell basert på folketall ville gitt land som India og Kina langt større innflytelse, selv om organisert fotball ikke har på langt nær samme posisjon der som i Europa og Sør-Amerika. (er vel mini-idretter)

En modell basert på sportslige resultater ville gjort styringsmakten avhengig av hvem som til enhver tid var best på banen. Og det er ikke særlig demokratisk!

Så er kanskje den mest nærliggende modell, å basere seg på aktive utøvere og/eller medlemmer. Det forbundet med mest registerte spillere, skal ha mest makt. Det vil bety at enhver fotballspiller i verden, er representert i FIFA med et forbund, hvor dette medlemmet vil ha forholdsmessig like mye «makt». MEN – dette vil da igjen basere seg på at begrepet «registrerte spillere» forutsetter at alle land registrerer og rapporterer spillerne på samme måte. Det gjør de ikke nødvendigvis, så jeg ganske fort.

Jeg gjorde likevel et forsøk

Men jeg gjorde altså er forsøk og valgte å bruke «registrerte spillere», for å rett å slett finneut og kunne illustrere hvor forskjellig resultatet på maktbalansen i FIFA kunne blitt. Så jeg gjennomført en relativ enkel analtyisk øvelse.

Jeg definerte derfor en hovedproblemstilling som følger:

=> Hva ville skjedd dersom medlemsforbundenes stemmer ble fordelt forholdsmessig etter antall registrerte fotballspillere?

Da viste det seg raskt at dette var vanskeligere enn det høres ut, så kildematerialet var ikke helt enkelt å finne ut av. FIFA publiserer, slik jeg kunne se, ikke en oppdatert, samlet og sammenlignbar oversikt over registrerte spillere i alle de 211 medlemsforbundene. Me jeg fant noe som heter FIFA Big Count 2006, som såvidt jeg kan se, er den siste store globale opptellingen der FIFA forsøkte å bruke den samme definisjonen på tvers av medlemsforbundene. Så det er 20 år gamle tall, men igjen, dette er en øvelse for å se forskjellene som kan oppstå, ikke nødvendigvis operere med helt oppdaterte tall.

Denne undersøkelsen omfattet FIFAs daværende 207 medlemsforbund og kom fram til at det var rundt 38,3 millioner registrerte spillere. Svarprosenten var over 75 prosent, så det gjør at tallene er relativt valid å bruke. Så forsøkte jeg å supplerende opplysninger, med tidligere FIFA-undersøkelser, UEFA-data og FIFAs egne analyser og estimater. Selvsagt ble KI brukt aktivt i dette arbeidet, ellers ville det nok takk måneder, og ikke dager.

Men understreket altså først at tallene altså ikke er ferske, og at de derfor heller ikke vil være perfekte. Det andre forbeholdet, er som jeg nevnte, at forbundene kan ha hatt forskjellig praksis for registrering. Den tredje forbeholdet, er at fotballen har utviklet seg betydelig siden 2006 og vil tro, også fra egen «forbundserfaring», at fotballen globalt, er blitt flinkere til å registrere breddefotball, kvinner og barn.. Og vil ikke overraske meg, at flere fortsatt har store deler av aktiviteten utenfor formelle medlemsregistre.

Som sagt har jeg brukt kunstig intelligens til å systematisere materialet, kontrollere beregningene og sammenligne opplysningene med andre tilgjengelige kilder. Men KI er ikke brukt som opprinnelig datakilde, for grunnlaget er FIFAs egen Big Count-undersøkelse.

Dette er derfor ikke et fasit eller forslag til en ferdig styringsmodell, som jeg som mener vil være den beste. Det er som jeg har nevnt tidligere, en lek for å komme frem til en illustrasjon. Hva ville forskjellen våre ?

Fra 106 forbund til åtte

Resultatet mener jeg likevel står seg, og ble ganske oppsiktsvekkende. I dagens modell 1, må altså inntil 106 medlemsforbund stemme sammen for å oppnå flertall dersom alle 211 avgir gyldig stemme.

Så ba jeg KI sette opp dette i en tabell som rangerte fotballforbundene etter registrerte fotballspillere, og også sette opp hva dette utgjør i andel av FIFA da totale antall registrerte spillere. Tanken i modell 2 – forholdsmessighet, er da at et nasjonalt forbund får et vektet stemmetall, lik den andelen man har, av FIFAs totale tall. Tabellen blir da seende slik ut:

Det som kanskje var oppsiktvekkende for noen, og kanskje åpenbar for andre, var at det viste seg, at de sju største forbundene, raskt samlet kom opp i omtrent 49,4 prosent. Da Nederland ble lagt til, steg andelen til rundt 52,3 prosent. I en slik modell (kaller den da for modell 2), der stemmene følger medlemsforbundenes andel av alle registrerte spillere i FIFA, ville følgende åtte forbund til sammen raskt ha passert 50 prosent:

1. Tyskland
2. USA
3. Brasil
4. Frankrike
5. Italia
6. England
7. Sør-Afrika
8. Nederland

Forskjellen mellom de to modellen har jeg bedt KI illustrere slik:

Dermed ville bare åtte medlemsforbund hatt flertall!

Da kunne de i teorien ha valgt president, vedtatt ordinære forslag og bestemt retningen for FIFA – selv om de øvrige 203 medlemsforbundene var helt uenige.

Disse åtte største landene er jo fra ulike konføderasjoner og verdensdeler. Hva som om bare land i UEFA skulle få bestemme? Summerer man kun de europeiske forbundene, så vil det trenges de 19 største europeiske forbundene, altså til og med Sveits. Da kommer man opp i 50,40% av vektede stemmer. Dersom alle 55 UEFA- forbund står samlet i denne modellen, ville man kommet opp i 54,9%, så det viser også at det ville være store forskjeller mellom store og små land i UEFA. Norge ville hatt 0,92% av stemmene som man ser, mot dagens modell med 0,47%.

To svært forskjellige demokratier

Det man raskt ser, er jo to vidt forskjellige demokratier, og forskjellen ville være enorm:

Dagens modell 1:
106 av 211 medlemsforbund kan sikre flertall.

Forholdsmessig modell 2:
Bare åtte av 211 medlemsforbund, kan være nok til å sikre flertall.

Som betyr at den ene modellen gir svært stor innflytelse til de mange små forbundene, mens i den andre, ville man samlet makten hos en håndfull store fotballnasjoner.

Jeg synes det er åpenbart at ingen av disse to modellene åpenbart er 100% rettferdig, men jeg ville likevel kalle begge for demokratiske!

For ett forbund og én stemme beskytter altså de små, men åpner samtidig for at svært små organisasjoner får like stor formell makt som forbund med millioner av medlemmer. Så vil en helt forholdsmessig modell, på sin side gjøre at under ti store forbund kunne overkjøre resten av den globale fotballfamilien.

Jeg skal som sagt ikke forsøke å gå særlig videre på et optimalt styringssystem. Dette var kun en øvelse og lek med tall, for å se hva en eventuelt annen modell kunne ført til. Men det er vel naturlig å anta, at et mulig kompromiss selvsagt kan være en hybridmodell, der alle medlemsforbund får én grunnstemme, mens et begrenset antall tilleggsstemmer fordeles etter dokumenterte medlemstall eller annen kilde for forholdsmessighet.. Man kan også innføre et tak på hvor mange stemmer ett forbund kan kontrollere, slik noen særidrettsforbund i Norge har lagt opp til (ofte ved allianseforbund), eller kreve både flertall blant forbundene og flertall blant de registrerte spillerne. En slik modell ville nok vært mye mer komplisert. Men det sentrale vil jo være å skape bedre balanse mellom flere prinsipper.

Infantinos maktproblem er også FIFAs demokratiproblem

Striden rundt Gianni Infantino handler derfor om mer enn én president og ett omstridt forslag.

Den synliggjør veldig klart hvordan FIFA-demokratiet fungerer. Presidenten velges ikke av fotballspillerne, supporterne, klubbene eller de største fotballnasjonene. Han velges i dag av 211 medlemsforbund, som formelt er helt likestilte og har like mye makt, og altså uansett om de representerer noen få tusen eller flere millioner registrerte spillere.

MEN! Kan ikke også alternativet (modell 2) imidlertid bli enda mer problematisk, fordi vi kan få et FIFA, der åtte store fotballnasjoner kan bestemme over de øvrige 203. Men det kommer vi sikkert til å diskutere mye fremover, er hvilket demokrati verdensfotballen egentlig ønsker seg…..