Putins invasjon av Ukraina – en forlengelse av «populistisk statssentrisme»

Vladimir Putin (Foto: Pixabay)

Tidlig på morgenen 24. februar 2022 igangsatte Russland en aggressiv massiv invasjon av nabolandet Ukraina. President Putin holdt da en tale hvor han argumenterte for at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisiere» Ukraina, ikke okkupere det. Det sies at Putin opptrer irrasjonelt. Ja, fra et vestlig ståsted og utalt i en ramme omgitt av vestlig liberalt demokrati, er det lett å mene at dette virker irrasjonelt og at Putin er gal. Men hva fra et russisk utenrikspolitisk ståsted?

Høsten 2020 fikk jeg mulighet til å ta «russisk politikk»- kurset i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, med Geir Hønneland som foreleser. Han er en av de mest anerkjente forskerne på russisk politikk og identitet og ga et meget godt grunnlag for å lære om hva som er drivere i russisk utenrikspolitikk og ulike forklaringsmodeller. Den aggressive linjen mot Ukraina kan faktisk forstås i lys av Putins utvikling fra han kom til makta og til i dag. I dag grøsser jeg litt over det vi lærte for 1,5 år siden og jeg hadde lyst å dele det på min blogg:

1.- Innledning
Vladimir Putin ble president 31.12.1999, etter en kometkarriere fra mellomstilling i etterretningen og «lokalpolitikk», til roller innenfor presidentadministrasjonen og en kort periode som statsminister. Han var en usannsynlig leder, som få forutsatte ville bli en dominerende kraft i Russland, utover rollen som president. Det ble antydet at han var en uerfaren leder og kommentatorer mente han ville tape det kommende presidentvalget vinteren 2000. Han ble mottatt med et skuldertrekk (Hønneland 2013:44).  Men raskt visste det seg at Putin var kraftig undervurdert.

Utenriks- og sikkerhetspolitikken er presidentens prerogativ etter den russiske grunnloven. Dette følges opp med at utenriks-, sikkerhets- og forsvarsdepartementet, er blant de fem «maktministeriene» som er direkte underlagt presidenten. Men Putin visste også raskt mer personlig interesse i den utenrikspolitiske utformingen enn sin forgjenger (Blakkisrud 2019:251). Han visste en ekstrem vilje og kapasitet for å utvikle utenrikspolitiske relasjoner han mente var viktig. Dermed smeltet raskt Putins personlige påvirkning sammen med Russlands offisielle utenrikspolitikk (Tsygankov 2019:265).

Allerede i 2003 ble det konstatert:

To a very large extent, Putin IS Russian foreign policy»!

(Lo 2003:43)

Putin har gjennom to tiår formet russisk utenrikspolitikk.  Russland er blitt dypt avhengig av Putin, som får æren for å ha ført landet tilbake til den globale scenen. Noen hevder at Putin er den eneste beslutningstaker innenfor utenriks og sikkerhetspolitikk og at han personifiserer russisk politikk.

Andrei P. Tsygankovs bok «Russias foreign policy» kan sterk anbefales,


2.- Tsygankovs forklaringsmodeller

Russisk utenrikspolitikk kan forstås i lys av den russisk-fødte professor i internasjonale studier Andrei P. Tsygankovs tilnærminger om tre ulike tradisjoner som forklaringsmodeller for å forklare russisk utenrikspolitiske valg:
-vestvendthet, -statssentrisme og sivilisasjonisme.

Disse forklaringsmodellene gir metoder for kategorisering av begivenheter i russisk historie og hvordan utenrikspolitikken har blitt påvirket av sentrale spørsmål som:
-Hvilket forhold Russland skal ha til vesten?
-Åpne opp og ta mot inspirasjon fra vest eller lukke seg for å kultivere det ekte russiske?
-Hva er det «ekte russiske»?

Dette er sentrale skillelinjer, hvor ytterpunktene er å vende seg mot vest eller innad mot egne verdier og det østlige, gjerne kalt «slavofili» (Hønneland 2016:23-24)..

Denne kategoriseringen forsøker på hvert sitt sett å tolke Russlands og Putins valg og opptreden på den internasjonale scene, i tråd med etablert bilde av landet og omverdenen (Tsygankov 2010:5).

Russisk utenrikspolitikk kan kategoriseres utfra spesielt to forhold:
* På den ene siden reaksjonen som formes på opplevelsen av vesten og vestens handlinger (Tsygankov 2019:4).
* På den andre siden behovet for å forme den innenlandske russiske identitet, altså svaret på «hva er ekte russisk»? (Hønneland 2016:23).

Vestvendthet
Vesten er forbilde og det som Russland skal strekke seg mot. Man vektlegger Russlands fellestrekk med vesten og anerkjenner vestlig samfunnsmodell som mest progressiv og levedyktig (Tsygankov 2019:4). Historisk trekkes linjer tilbake til Peter I den store (1672-1725), som bidro til vestlig tilnærming. Like etter Sovjetunionens fall kom tradisjonen til utrykk gjennom Boris Jeltsin og utenriksminister Kozyrev, som ønsket økt integrasjon med vesten, spesielt økonomisk (Tsygankov 2019:5).

Statssentrisme
Her vektlegges etablering og opprettholdelse av en sterk stat og vedlikehold av sosial og politisk orden. Sentrale verdier er maktbalanse og suverenitet, fremfor individuelle som frihet og demokrati (Tsygankov 2019:6). En slik oppfatning støttes opp av dyp tro på at staten er mekanismen som løser felles mål.

Politikkutformingen preges av pragmatisme og er mindre ideologisk betinget. Spørsmålet blir, -hva er viktigst for Russland? Fokuset er å være en sivilisert partner for det globale samarbeidet, som også utrykkes i ønsket om å bli den fremste kraften for å stabilisere det eurasiatiske kontinentet (Hønneland 2016:30-31).

En annen hovedanalyse er et Russland omgitt av ytre fiender og trusler mot landets sikkerhet. Her finnes lang historisk erfaring, som mongolenes okkupasjon (Mongolåket) 1224-1480, Napoleons invasjon 1812 og ikke minst den store fedrelandskrigen 1941-45. Det har utviklet nasjonal mentalitet av usikkerhet og vilje til å ofre alt for frihet og uavhengighet.  Det kan oppfattes som å være anti-vestlig, men er ikke en markant og iboende holdning. En sterk russisk stat er det sentrale, og ekskluderer ikke ønsket om pragmatisk samarbeid til Russlands beste. Men i motsetning til vestvendte, forholder de seg i mindre grad til vesten og mer som del av den store verden. (Tsygankov 2019:6).  

Som sivilisert partner og makt i den globale verden, bidrar dette til maktbalanse og at det er flere sterke politiske aktører globalt, slik at ikke en stat blir dominerende, altså multisentrisme. (Tsygankov 2019:63).


Sivilisasjonisme
Russiske verdier vektlegges og sees på som særskilte og det slaviske som særlig godt. Russerne har særegen skjebne og i stedet for å imitere vesten, må russerne spre sine verdier. Derfor står tanken om et russisk imperium sterkt, som skal samle det slaviske folket.

Tankesettet om den «ekte russiske» identiteten, har historisk sitt opphav i den russiske kristendommen som rette form for kristen tro. Som ble et begrep da hovedsetet for den østlige kirken ble flyttet fra Bysants til Moskva i 1453 – som da ble «det tredje Rom(a)» (Tsygankov 2019:8).

Dette innebærer ikke bare et syn om vestlig som noe annet, men faktisk et nedlatende syn på vestlig verdigrunnlag og samfunn. Vest-Europa blir gjerne omtalt som et «råttent lik» og som ugudelig og materialistisk.

Det finnes også en sterk mistenksomhet mot vestens intensjoner, hvor vesten alltid er ute etter å sabotere for russerne, koplet med forestillingen om at Russland er landet hvor alt som kan gå galt, går galt(Geir Hønneland, UIT 2020).

3. Putins utenrikspolitikk i lys av statssentrisme og sivilisasjonisme
Putin vant altså presidentvalget i 2000 og ble gjenvalgt i 2004 for en ny 4-års periode. I 2008 var han begrenset etter grunnloven fra å sitte sammenhengende. Da ble statsminister Medvedev foreslått av Putin og valgt for perioden 2008 – 2012. Det hevdes at selv om Putin fikk rollen som «underordnet» statsminister, var han likevel den sterke mann. Bare 13% av russerne selv, anså Medvedev som den egentlige lederen i en spørreundersøkelse fra 2010. Utenrikspolitikken ble videreført, selv om Medvedev ble kritisert for å være mer liberal og vestvendt (Hønneland 2020). Putin kom tilbake i 2012 for 6 år, siden grunnloven var endret. Det ble spekulert i at Putins skepsis til Medvedevs forsøk på justeringer var grunnen (Tsygankov 2019:206). I 2018 ble han igjen gjenvalgt. Det kan derfor hevdes at utenrikspolitikken under Putin, kan ansees ført uavbrutt fra 2000 og til i dag.

Foto: Pixabay.com

I 2000 var det betydelig russisk skepsis mot vest, etter at NATO gjennom 90-tallet hadde utvidet østover. Tidligere Warszawa-pakt land som Polen, Ungarn og Tsjekkia ble medlem i 1999. Verre var det at tidligere sovjetrussiske republikker som de baltiske stater diskuterte dette og ble medlemmer fra 2004. Samtidig ble Russland holdt utenfor. NATOs militære inngripen i Jugoslavia var et stort sjokk for russerne, siden serberne er slavisk broderfolk (Tsygankov 2019:110).

Det var skuffelse over at Russland ikke fikk økonomisk og sosiale utvikling som ventet. Landet var gjennom 90-tallet preget av kaos og politisk krise. Man opplevde konflikter i regionen og innad i Russland, spesielt Tsjetsjenia (Tsygankov 2019:18). Global terrorisme ble også Putins problem etter 11.9.2001 (Tsygankov 2019:130). 

I lys av statssentrisme er opplevelsen av ytre trusler mot Russland et viktig kjennetegn. At vesten ville holde Russland utenfor, passer både inn her og i sivilisasjonisme, og underbygges av russisk identitet om at vesten bare vil oss vondt, nærmest saboterer bevisst. Putins visjon om å styrke den russiske staten, få økonomien i gang med internasjonale avtaler, styrke det føderale på bekostning av oligarker og regioner og doble den militære pengebruken fra 2000-2001 (Tsygankov 2019:133), må også sees som et klart kjennetegn på statssentrisme.

Putin la først vekt på at Russland skulle være et sivilisert land i verden, som fulgte folkeretten og skikk og bruk. Med dette utgangspunktet skulle Russland opprettholde maktbalansen og sørge for multisentrisme. Putin jobbet pragmatisk med vesten både gjennom bilaterale avtaler, multilateralt arbeid og ved å reorganisere regionale forsvarsallianser med stater sørøstover (Tsygankov 2019:150-152).

Under Putin I/II var sentrale kjennetegn på en utenrikspolitikk basert på statssentrisme klart til stede, og Putin plasseres i denne tradisjonen (Tsygankov 2019:9). Putins ambisjon om å gjenreise Russland som sterk stat og internasjonal stormakt lå fast fra første dag. Han ville som president, gjenreise det som gikk tapt ved Sovjetunionens oppløsning, som Putin mener er det 20. århundres største geopolitiske katastrofe.

I lys av sivilisasjonisme, hvor det unike russiske blir fremhevet og ikke har samarbeid med vesten, så var den pragmatiske politikken med samarbeid og forsøk på maktbalanse imot det man står for. Dette visste seg spesielt etter 11. september 2001, hvor sivilisasjonistene så verden som god og ond, og hvor Russland var på den gode siden og U.S.A/vesten på den onde siden (Tsygankov 2019:138).

Det kan hevdes utenrikspolitikken tok et steg nærmere sivilisasjonisme i Putin II. Forholdet til U.S.A. surnet, f.eks. så man ulikt på Irak-krigen. Russland opplevde selv intern terrorisme, eksempelvis Beslan i 2004 og så oransjerevolusjonen i Ukraina som en trussel om vestvending.  Det var også destabilisering i Sentral-Asia (Tsygankov 2019:155-160).  Russland var i ferd med å rehabilitere økonomi og sosial struktur og dermed øke den innenrikspolitiske styrken. Putin redefinerte nasjonale interesser mot sterkere selvstendighet og sterkt nasjonalt forsvar (Tsygankov 2019:175). Dette førte igjen til mer selvsikker utenrikspolitikk og Russland som en stormakt å regne med. I denne rammen tok Russland en sving fra å være en del av Europa, til å fokusere på Eurasia og bygge allianser sørøstover.


I lys av sivilisasjonisme tas konsekvensen av at det vestlige ikke er bra å sammenligne seg med. Russland må returnere til sine kulturelle røtter og vil vokse raskere, når vesten ikke lenger kan sabotere russerne (Tsygankov 2019:181).  Noen fremhevet som positivt at Moskva ikke lenger var orientert mot noen side – verken Europa, U.S.A eller Kina.

Da Putin III tiltrådte i 2012, ble bevegelsen mot sivilisasjonisme sterkere. Utenrikspolitikken ble i tydeligere grad knyttet mot Russland som kulturell kraft med sterk egenverdi, som må forsvare særegne verdier mot vesten. Altså mindre pragmatisme og mer ideologisk betinget utenrikspolitikk (Tsygankov 2019:231).

I tale til den russiske tenketanken «Valdai» i 2013, sa Putin at man alltid har utviklet seg som statssivilisasjon, forsterket av det russiske folket, russisk språk, kultur, den russisk-ortodokse kirken og det tradisjonelt russiske, og at dette nettopp var det som skulle forme statens politikk. Putin beskrev oftere vestlige verdier nedlatende, i tråd med sivilisasjonisme, siden vesten hadde et «underskudd av åndelige verdier» og bevegelse bort fra tradisjonelle religiøse- og familieverdier (Tsygankov 2019:232).

Foto: Pixabay.com

Situasjonen som oppsto i Ukraina 2014, hvor nye vestvendte makthavere ble møtt med mistro i russisk-orienterte områder på Krim og i øst-Ukraina, ble sett på som at vesten forsøkte å destabilisere hele regionen. Putin så på seg selv som en formidler av fred og beskytter av sårbare russiske folkegrupper i Ukraina (Tsygankov 2019:238). Det russiske narrative ble at annekteringen av Krim var en redningsaksjon for det særegent russiske fra overgrep fra vestlig støttede fascister.

4. Avslutning – Putin IV og V?
Putin ble gjenvalgt i 2018, som mange trodde ble den siste perioden. Men i 2020 ble grunnloven igjen endret og Putin sikret en nullstilling av presidentperioder. Dermed kan vi få Putin V i 2024 og Putin VI i 2030. Stormaktsambisjonene vil fortsatt definere Putins politikk i fremtiden. I den helt ferske «Valdai 2020»- talen, brukte Putin mye tid på å formulere sin visjon beskrevet som «populistisk statssentrisme», hvor han peker på en fortsatt sterk stat og stormakt, drevet av en ny «spennende styringsmodell» som skal være perfekt i «kompleksitetens tidsalder». I denne visjonen innebærer det også som logisk at Russland i større grad skal konfrontere vesten, for å sikre at den ekte russiske identiteten ikke undergraves, men holder seg sterk. Putin uttalte seg sterkt imot «importerte «demokratiske» modeller, som han faktisk mener er iboende antidemokratiske. I talen tok han et oppgjør med de som har blitt villedet til å tro at Russland er et «diktatur», men sannheten, i følge Putin, er at landet gradvis har reformert på innenrikspolitisk nivå under Putin og nå er klar til å fremme «russiske interesser».


(Denne bloggposten er basert på min eksamensoppgave om russisk utenrikspolitikk under president Vladimir Putin, i statsvitenskapskurset «russisk politikk» (STV-2010) ved UIT i november 2020, som jeg har forkortet en god del og deretter konkretisert til spesielt utenrikspolitikk for bruk på bloggen min. Forhåpentligvis bidrar det til å oppsummere det vi lærte om russisk politikk og hvordan Putins invasjon kan forstås i Tsygankovs modeller. (men selvsagt IKKE forsvares!! ):

Litteraturliste

  • Bekbulatova, Taisya (2018): «»Everyone has a problem with ratings, plus many – with the security forces» Why the Kremlin is changing governors ahead of the autumn elections”, Meduza.io , 20.2.2018
  • Blakkisrud, Helge (2018), forsker ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI): «Mannen, myten og utenrikspolitikken – Putin som utenrikspolitisk aktør», Skandinavisk tidsskrift for internasjonale studier, årgang 76, nr. 3, desember 2018.
  • Constituteproject.org: «Russian Federations Constitution of 1993 with Amendments through 2014 and 2020”
  • Goode, J. Paul (2011): “The Decline of Regionalism in Putin’s Russia”, BASEES/Routledge Series on Russian and East European Studies, 2011.
  • Heywood, Andrew (2019): “Politics”, fifth edition, Red Globe Press – London
  • Hønneland, Geir (2016): “Russia and the Arctic – Environment, Identity and Foreign policy”, 2. edition, London, I.B. Tauris.
  • Jørgensen, Jørgen Holten og Hønneland, Geir (2013): «Russisk politikk», Bergen, Fagbokforlaget.
  • Korybko, Andrew (2020): «President Putin’s 2020 Valdai club speech articulated his vision of populist statism”, kommentar i Foreign Policy News 24.10.20
  • Linde, Fabian (2016): Artikkel i Politics in Central Europa Vol. 12, nr. 1 –”State civilization: The statist core of Vladimir Putins civilizational discourse and it implications for Russian foreign policy”, kommentar i Foreign Policy News, 24.10.2020.
  • Lo, Bobo (2003), phd. University of Melbourne: “Vladimir Putin and the Evolution of Russian Foreign Policy. London”, Royal Institute of International Affairs.
  • Moscow Times – Independent news from Russia: “Who Is Putin?’ How Russia Reacted to Leader’s Rise to Power, 20 Years Ago”, nettartikkel august 2019 med tilbakeblikk på artikler i 1999-2000.
  • Moscow Times – Independent news from Russia: “Russia`s regional elections, explained”, nettartikkel sist oppdatert 11.9.2020
  • Oliker, Olga (2020), Adjunct Professor of European and Eurasian Studies  og program Director for Europe and Central Asia, Crisis Group, Brussels : Nettartikkel  med flere eksperter 7.5.20 i FP Indiser: “How Putin changed Russia forever”.
  • Polyavkoa, Alina (2015), Ph.D, Atlantic council, Washington: “Putinism and the European Far right”, 19. November 2015
  • Sergunin, A. & Konyshev, V. (2016): “Russia in the Arctic: Hard or Soft Power”, Stuttgart: ibidem-Verlag
  • Sjevtsova, Lilja, forsker ved Carnegie: Intervju i VG 25.4.10 – «President Medvedev – i Putins maktskygge”
  • Trenin, Dimitri (2015): “Russian Foreign Policy as Exercise in Nation Building”. In: M. Eds. Russia’s Foreign Policy Ideas, Domestic Politics and External Relations. London
  • Trenin, Dimitri (2019): Nettartikkel i The Moscow Times: “20 years of Vladimir Putin – How Russian foreign policy has changed”.
  • Tsygankov, Andrei P. (2019): “Russias foreign policy – change and continuity in national identity”, 5. Utgave, Lanham, Rowman & Littlefield.
  • Wølner, Silje Feet (2013): «Russisk økt vektlegging av militære maktmidler i nordområdene – En studie av utfordringer for norsk sikkerhetspolitikk og forsvarspolitisk planlegging», masteroppgave i statsvitenskap, UiO våren 2013.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.