I kommunestyret 24.11.21 vil vi få fremlagt et forslag til uttalelse om «uetisk deling av medieinnhold», hvor kommunestyret inviteres til å «reagere sterkt» på deling av bilder og videoer i norsk presse, bl.a. lokale mediehus. Jeg vil advare sterkt mot at kommunestyret overhode behandler en slik uttalelse, fordi det utfordrer prinsipper som dreier seg om demokrati, ytringsfrihet og pressefrihet
Bakgrunnen for uttalelsen som er fremmet av Sofie Stranger (MDG) og Gunhild Johansen (SV), er bildedelinger som er gjort tidligere i november, etter den tragiske dødsulykken på E8 i Lavangsdalen og knivdramaet som utspeilte seg på Bislett i Oslo.
Denne uttalelsen bør ikke engang behandles av kommunestyret, for det første kommunestyret skal vurdere med uttalelser, er om den overhode skal behandles av kommunestyret. I dette tilfellet bør kommunestyret ikke sette seg selv i en posisjon til.
Denne uttalelsen er ment godt, og jeg skjønner at noen helt personlig kan føle bildebruken støtende. Men! I så fall hadde disse eksemplene, vært en sak for Pressens Faglige Utvalg, (PFU) som er den selvdømmeordning som er opprettet av Norsk Presseforbund.
PFU har nettopp som formål å fremme den etiske og faglige standard i norske medier, gjennom å behandle klager mot disse. PFU legger Vær Varsom-plakaten (VVP) til grunn for sine etiske vurderinger.
Alle redaktørstyrte medier som er tilknyttet Norsk Presseforbund kan klages inn, og nettopp det sakene som uttalelsen viser til, burde forslagsstillerne da heller ta initiativ til å få klage inn og få vurdert etikken i det. (de som er berørt har klagerett, eller man kan be de som er berørt, om å få klage på vegne av dem).
For meg handler dette om viktige prinsipper. Og ved å fremme denne uttalelsen i kommunestyret, utfordres vi til noe jeg mener er svært problematisk, utfra perspektiver om demokrati, ytringsfrihet og ikke minst pressefriheten.
Vi oppfordres til å la kommunestyret, som den politiske myndighet kommunestyret faktisk er, om å gjøre vurderinger av det som tillegger en redaktør å gjøre etter redaktørplakaten. Pressens frie rolle er for meg et sentralt demokratisk prinsipp, hvor i maktfordelingen i samfunnet vårt, er pressen regnet å inneha en vokter – eller kritikeroppgave av øvrigheten, altså pressens samfunnsoppdrag.
Derfor er også et videre demokratisk prinsipp som jeg også mener er svært viktig, at politiske myndigheter IKKE skal blande seg borti hva mediene setter på trykk eller publiseres. For å sette det på spissen – i dag kan det være noen bilder vi føler støtende, i morgen kan det være av politiske kommentarer som vi ikke liker kritiserer politikken vår. Og om noen år kan det være direkte politisk sensur. Noen vil kanskje si at det er å overreagere, men nettopp fordi ytringsfriheten og pressefriheten er under sterkt press, så må vi i alle saker av denne karakter, være klinke klare på å forsvare disse frihetene.
Norge har i årevis vært på eller nær toppen av alle demokrati- og ytringsfrihetsrangeringer – bl.a. «World Press Freedom Index». Det er også fordi vi holder pressefriheten så høyt hevet og ser viktigheten av det samfunnsoppdraget som media har. Dersom redaktørene i disse mediene mener det har samfunnsinteresse å sette slike bilder på trykk, så skal politiske myndigheter , selv et kommunestyre, ikke blande seg inn i det. Det SKAL være et klart skille mellom mediene og myndighetene.
Samtidig har vi som enkeltpersoner og lesere av medienes publikasjoner enhver rett til å finne noe støtende og mene det er uetisk i norsk presse. Men klag det inn til medienes selvdømmeorganer, ikke politiske organer.
I år går Nobels Fredspris til to redaktører og journalister, for deres innsats for ytringsfrihet. Den ene prisvinneren, er den russiske redaktør Dimitrij Muratov, som har uttalt at vi må forsvare journalisters rett til å skrive hva de vil om det de vil, så lenge de etterlever journalistikkens egne faglige og etiske standarder.
Det er nettopp det også kommunestyret i Tromsø MÅ gjøre, ved å ikke å gå videre med å behandle denne uttalelsen. Vil oppfordre forslagsstillerne om heller ta initiativer til å få klaget sakene inn for PFU, hvor de hører hjemme.