– «For oss kom den jo litt seint, men eg synest det er veldig bra at ein også får hjelp frå regjeringa til å ta i bruk dette verktøyet, som kjem til å vere viktig for oss i åra som kjem».
Uttalelsen fra kommunedirektør Stig Tore Johnsen i Tromsø kommune til NRK forrige uke, oppsummerer situasjonen godt: Regjeringens veileder for kunstig intelligens i norske virksomheter som ble lansert 16. juni 2025, er et viktig steg – men den kommer sent, og den kommer alene.
Jeg har det siste året studert akkurat dette: Hvordan norske kommuner håndterer innføringen av kunstig intelligens. I min masteroppgave i offentlig administrasjon (MPA) ved UiT – Norges arktiske universitet våren 2025, har jeg intervjuet informanter med fag- og ledelsesansvar for digitalisering og kunstig intelligens i kommuner i Troms og Finnmark. Det jeg fant, var ikke primært manglende vilje eller motstand mot kunstig intelligens, men et landskap preget av uklare rammer, overbelastede systemer, svak koordinering og et stort behov for både støtte og samhandling.
Det er derfor forståelig, og helt på sin plass, at kommunedirektøren i Tromsø med de erfaringene Tromsø kommune tross alt har gjort seg, ønsker seg mer hjelp fra staten.
En reform – ikke bare en teknologi
Digitaliseringsminister Karianne Tung har satt som mål at 80 prosent av offentlig sektor skal ta i bruk KI innen 2025. Det er ambisiøst, og det er ikke vanskelig å være enig at det er helt politisk riktig. Kunstig intelligens handler ikke bare om teknologi, men om styring, struktur, og i bunn og grunn: kvaliteten på tjenestene vi som innbyggere får.
Men det er forskjell på politiske mål og kommunal virkelighet. Mange steder er infrastrukturen utdatert. Datasystemene snakker ikke sammen. Budsjettmidler til innovasjon er fraværende. Én av informantene sa det slik i intervjuet:
– Vi vet at vi sitter på gull, men det er gravd ned i 12 siloer.
15 barrierer – og en frustrasjon over å stå alene
I oppgaven kartla jeg også 15 ulike barrierer som bremser implementeringen av KI i kommune-Norge. De spenner fra det tekniske, som manglende kompetanse og fragmentert infrastruktur. Til det organisatoriske, kulturelle og politiske. Flere av informantene formidlet samme erfaring som Stig Tore Johnsen: Kommunene ønsker å lykkes med KI, men det går ikke uten drahjelp.
Flere av informantene understreket at støtten fra statlige aktører har vært lite konkret.
– Det finnes ingen som sier ‘slik gjør dere det’. Vi føler oss litt overlatt til oss selv, sa en. En annen sa det slik: – Vi brukte seks måneder på å finne ut om vi kunne bruke ChatGPT. Det er så mye tvil.
Dette handler ikke om uvilje. Det handler om at det ikke er kapasitet til å både drifte og utvikle samtidig. Flere uttrykte at digitalisering og i dette tilfellet arbeidet med KI, i praksis blir noe som «tas opp hvis det blir tid igjen etter barnehage og eldreomsorg».
En av dem sa det rett ut: –Kunstig intelligens ligger som et vedlegg. Det blir aldri hovedsaken i noe møte.
Tromsø – eksemplet
Tromsø kommune er én av kommunene i nord som faktisk har ambisjoner, ressurser og strategier for digital utvikling. Og som har prøvd og feilet i bruken av kunstig intelligens. Det illustrerer at også en såpass stor kommune som Tromsø trenger drahjelp. Et nasjonalt initiativ som Tungs veileder må derfor også følges opp med ressurser, koordineringsverktøy og kompetanseløft. For hvis ikke engang Tromsø får dette helt til uten mer støtte – hva da med de mindre kommunene?
Det er i realiteten store forskjeller mellom norske kommuner, også i nord. I min oppgave utviklet jeg en typologi som viser hvordan noen kommuner er pionerer, andre er avventende, og noen få har nærmest gitt opp før de har begynt. Denne variasjonen skyldes ikke bare størrelse eller økonomi – men hvorvidt ledelsen forstår og prioriterer arbeidet, om organisasjonen evner å lære og justere, og om det finnes en kultur for å teste og samarbeide.
Hva er det kommuner og virksomheter faktisk trenger?
I studiet samlet jeg også konkrete råd fra informantene, som er de som virkelig står i KI-reformen til daglig. Her er deres klare anbefalinger, og kanskje et mulig veikart for regjeringen:
- Nasjonal verktøykasse og felles maler – slik at ikke hver kommune må oppfinne sine egne retningslinjer og vurderinger.
- Heve digital kompetanse hos alle ansatte – ikke bare teknologene.
- Forankre KI i kommunens ledergruppe og økonomiplan – ellers dør initiativet når prosjektlederen slutter.
- Styrke samarbeid mellom kommuner, særlig gjennom nettverk og faglige klynger.
- Skape rom for å prøve og feile, uten at det nødvendigvis må koste skjorta eller true medieskandaler.
Eller som én sa:
– Vi må få lov å eksperimentere, ellers skjer det ingenting nytt.
Fra veileder til virkelighet
Kunstig intelligens kan forbedre velferdstjenester, frigjøre tid og øke kvaliteten – men det forutsetter ledelse, kapasitet og et reelt handlingsrom for endring. Hvis vi ikke tar de praktiske barrierene på alvor, risikerer vi at KI forblir nok en reform på papiret – godt ment, men dårlig forankret.
Erfaringene fra Tromsø viser hva som kan skje når en kommune faktisk våger å ta KI i bruk – men også hvor krevende det er når verktøyene mangler, kompetansen er ujevn og rammene uklare. Det at Tromsø både har satset, feilet og nå tar seg tid til å evaluere og forbedre – er i seg selv et eksempel til etterfølgelse. Ikke fordi alt har gått etter planen, men fordi de prøvde – og fordi innsikten fra det forsøket nå kan komme andre kommuner til nytte.
Det er slik innovasjon skjer i praksis. Ikke gjennom perfekte implementeringer – men gjennom tydelig ledelse, evne til læring og vilje til å justere kursen underveis.
Veilederen fra staten er et nødvendig første steg.
Men skal vi få fart på KI i Kommune-Norge, må vi gi kommunene langt mer enn ambisjoner.
Vi må gi dem virkemidler.
***
(Masteroppgaven blir snart publisert på Munin, UITs åpne vitenarkiv: Munin: Hjem. I mellomtiden kan du også få den ved forespørsel)
Blogginnlegget er også publisert som kronikk på Nord-norsk debatt / Nordlys 17.6.25.