I 1994 stemte jeg nei til EU. Som mange andre var jeg skeptisk til å avgi suverenitet til Brussel og mente at Norge sto seg best med sin egen råderett over naturressurser, økonomi og politikk. Den skepsisen har vært med meg i over 30 år. Men verden har forandret seg radikalt på kort tid, og det er på tide at vi erkjenner realitetene: Norge kan ikke lenger stå på utsiden og tro at vi kan beskytte våre interesser best alene.
En endret verdensorden
Russlands brutale invasjon av Ukraina har vist hvor sårbare vi er i et Europa hvor stormaktene igjen utfordrer grenser og suverenitet. Samtidig ser vi at de transatlantiske alliansene, som Norge har stolt på siden andre verdenskrig, er i ferd med å forvitre. Med Donald Trump tilbake i Det hvite hus kan vi ikke lenger stole på at USA vil være en garantist for vår sikkerhet. Vi ser allerede hvordan NATO svekkes av interne stridigheter og usikkerhet rundt USAs forpliktelser.
I denne nye verdensordenen risikerer Norge å bli en kasteball mellom tre stormakter: USA, Russland og Kina. Vi kan ikke forvente at noen andre skal ta vare på våre interesser. Det er på tide å ta ansvar selv og styrke vår plass i fellesskapet vi naturlig hører hjemme i: Europa.
Jeg merker også at denne usikre utviklingen har gjort meg svært urolig for mine tre barns fremtid. Hva slags verden vokser de opp i? Hvordan sikrer vi at de får en trygg fremtid i et stabilt og sterkt Europa? Jeg kan ikke lenger stå på sidelinjen og se på – jeg må handle for deres skyld.
Europa må ta ansvar for egen sikkerhet
NATO har lenge vært grunnsteinen i norsk forsvarspolitikk, men vi ser at Europa nå må ta en større rolle i sitt eget sikkerhets- og forsvarssamarbeid. EU har allerede startet prosessen med å utvikle en felles sikkerhetspolitikk, og initiativer som EUs forsvarssamarbeid (PESCO) viser at vi kan oppnå mer sammen enn alene. Norge, som i dag er en passiv tilskuer til disse avgjørelsene, må være en aktiv deltaker og bidra til å forme Europas fremtidige forsvarspolitikk
Nå er det politisk lederskap som trengs
Jeg har vært medlem av Arbeiderpartiet i over 30 år. Norge har i lang tid hatt et politisk lederskap som har vært mer opptatt av hva som er taktisk klokt frem mot neste valg enn å ta de lange og tunge beslutningene for Norges fremtid. EU-spørsmålet er ett av de mest avgjørende for Norges sikkerhet, økonomi og politiske stabilitet. Nå er det på tide at Arbeiderpartiet og Høyre setter taktiske hensyn til side og gjør det som er riktig for Norge og befolkning
En hel generasjon har aldri fått sagt sin mening
Det er nå 30 år siden sist Norge stemte over EU-medlemskap. En hel generasjon nordmenn er født etter 1994, og de har aldri fått si sin mening. De lever i en globalisert verden, hvor norske bedrifter, forskningsinstitusjoner og arbeidsmarked allerede er tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen. Likevel har de ingen reell politisk innflytelse over regelverket vi er bundet av
Vi kan ikke lenger late som om EØS-avtalen er en permanent løsning. Enten må vi gå inn i EU og få en stemme ved bordet, eller så må vi ta de konsekvensene som kommer av å stå alene. Debatten må starte nå, og vi må sette et tidspunkt for en ny folkeavstemning.
Jeg melder meg inn i Europabevegelsen
For meg er dette ikke bare en debatt om politikk – det handler om Norges fremtid. Derfor melder jeg meg inn i Europabevegelsen og lover å jobbe aktivt for at Norge blir en del av EU. Vi kan ikke lenger stå på utsiden og håpe at andre tar beslutningene for oss. Vi må ta ansvar og sikre vår egen trygghet, vår økonomi og vår politiske innflytelse i Europa.
Norge må si ja til EU. Ikke for å gi fra oss makt, men for å sikre at vi har makt over vår egen fremtid.
***
Innlegget er også publisert på Nord-Norsk debatt (Nordlys) 20.3.25