-ikke til forkleinelse for Tromsø, men byen i mitt hjerte er Harstad det, byen litt lenger sør i fylket.
Men Tromsø er byen jeg måtte velge som følge av ny jobb, og som langsomt har sneket seg inn som en by jeg er blitt veldig glad i. Det er mye i byen å trekke frem, fra det brede tilbudet av kulturopplevelser til friluftsliv. Fra bygging i sentrum som irriterer, men gir bud om et penere og livligere byliv til måsen som overgår alt annet jeg noen gang har sett av måser. Fra snødynger som gjør fortauene ufremkommelig i ukesvis til det flotte fjellfyrverkeriet.
Men det som først og fremt gjør at jeg langsomt er blitt glad i byen er alle de menneskene jeg har møtt som er genuint interessert i byen sin, som jobber ilag for å gjøre Tromsø til en enda bedre by å bo og leve i. Ja de er så opptatt av byen sin at de valgte bort fordelene for egen lomme til fordel for fellesskapet.
Det som vistes best er at det borgerlige byråd med deres privatiseringsiver ble byttet ut til fordel for et byråd som hadde som sin første arbeidsoppgave å fjerne trusselen mot renholderne. Sliterne i kommune som ikke var verd såpass at man ønsket å videreføre deres lønns og pensjonsrettigheter. Ja det virket som om det hadde kun teoretisk interesse. Det vi ser i dag i Forsvaret er konsekvensene av den borgerlige politikken som ble ført også her i byen. Der sitter i dag folk med 40 år arbeidserfaring og sloss i retten til egen pensjon.
Det slipper renholderne i Tromsø å bekymre seg om. Iallfall denne perioden.
Og det fordi flertallet i denne byen også så det urimelig i at disse skulle betale prisen for privatisering av offentlige tjenester. Selv om det kunne komme til å koste de en 10 mer i uka i skatt.
Det tyder på et varmt hjerte.
Varm er også den måten man møter sine nye innbyggere på. Byen er raus, krevende og ber deg om å bidra.
Jeg håper at det engasjementet viser seg å holde stikk inn mot stortingsvalget. For her står mer enn renholderes pensjon på spill. Her står rause og universelle ordninger som sykelønn på spill, integrering og inkludering. Jeg regner med at jeg ikke blir skuffet, og slik jeg kjenner byens innbyggere ser de det store VI foran det lille MEG.
Derfor er jeg blitt glad i byen og de som bor her. Litt uventet, men slik er det med denne byen. Man blir glad i den når man blir kjent med den.