Magnus Mæland: Tromsø – den kule nachspielbyen

Som tidligere politiker i Tromsø og Troms (i en meget kort periode) så er det mye jeg kunne sagt om Tromsø fra mitt perspektiv i Sør-Varanger.

Jeg har også tatt steget vekk fra politikken og inn i byråkratiet som kontorsjef i kommunen. Fra politikk til byråkrati er sikkert spennende for nerdene som leser denne bloggen.

Listen er lang. Jeg kunne skrevet om redselen for makt og ansvar når man går vekk fra en parlamentarisk styringsmodell og gir fra seg det utøvende ansvaret til en ansatt toppbyråkrat. Det er litt som å ønske embetsmannsstatens storhetstid tilbake til Tromsø. For det er det man gjør når man velger en formannskapsmodell hvor man styrer administrasjonen gjennom komitemøter, formannskapsmøter og kommunestyremøter. Den ansatte utøvende leder kan be politikerne om å ryke og reise mellom møtene. De nye kostene i Tromsø har per definisjon absolutt ingenting å si i dag-til-dag-politikken. De kan kun gjennom uformelle samtaler be administrasjonssjefen om å vende nesen ditt eller ditt og gjøre laden og haden. En rådmann som ikke lytter til de uformelle signalene er selvsagt en vandrende idiot, men per definisjon så kan rådmannen be den nye politiske ledelsen om å ta kontakt gjennom møtene eller gjennom skriftlige henvendelser mellom møtene. Og all kontakt skal utelukkende gå gjennom rådmannen. For verken ordfører eller opposisjonspolitikere kjenner andre byråkrater enn rådmannen. Jeg har derimot bestemt meg for ikke skrive om den smått feige og naive overgangen til formannskapsmodellen. Hvorfor spør du? Er det fordi jeg skriver på bloggen til en sosialdemokratisk høvding i Tromsø eller fordi jeg er blitt toppbyråkrat og må passe mine politiske meninger? Kanskje litt. Men mest av alt for de jeg har noe annet på hjertet som jeg føler må ut. Og det handler om kjærlighet.

Bladet Nordlys 11.11.2013: – Hvis det ikke går an å være politiker og familiefar, så går jeg av 
NrK Troms 27.11.2013: Mæland må gå som fylkesråd

For når skal nordnorske politikere slutte med denne forelskelsen i egen landsdel. Jeg greier ærlig talt nesten ikke å ta politikere som sier de elsker landsdelen sin seriøst. Elsker du en plass liksom? Jeg liker folkene i Nord-Norge, de beste folkene bor i Nord-Norge. Kanskje ikke i Salangen og Midt-Troms, – neida jeg tuller. Kremt.

NB! Husk å lik «Glad i Tromsø» på Facebook – så få du oppdateringer på blogger og nyheter om kommunale saker.

For hva ønsker man å oppnå med slike klisjer? Denne amerikanske retorikken om «Tromsø først» eller noe slikt. Man får ikke politikere av internasjonalt format når man går rundt og sier at du elsker Nord-Norge og kun skal kjempe for Nord-Norge. Man blir kanskje leder av Agenda Nord-Norge hvis man sier slikt, men jeg har heller aldri likt folk med et moralsk kompass med magnet under.