Arbeiderpartiet står midt i en av sine dypeste kriser noensinne, og panikken sprer seg. Meningsmålingene er dystre, tilliten fra velgerne er lav, og både sentrale politikere og partiets egne medlemmer diskuterer lederskifte. Det ropes på en redningskvinne – en karismatisk, moderne leder som kan samle partiet og vekke entusiasme. Men før Arbeiderpartiet lar panikken diktere valgene, bør kanskje spørsmålet være: -Kan man egentlig lære noe av «Demokratene» i USA?
Der borte ser vi en skremmende parallell. Demokratene sto også i en krise med dårlige målinger og økende misnøye. Løsningen deres? Å bytte ut president Biden og satse på visepresident Kamala Harris som ny presidentkandidat kort tid før et avgjørende valg. I starten skapte det energi og engasjement og en midlertidig bølge av begeistring, men effekten var kortvarig. Fordi grunnproblemet – selve strukturen og dynamikken i partiet – ikke ble løst. Demokratene fortsatte å slite med de samme underliggende utfordringene, og Kamala Harris, som tross alt kom fra det samme lederskapet, endte opp som ansiktet for et parti i nedgang og et stort, sviende valgnederlag som ikke var forutsett. Tenk om Arbeiderpartiet er i ferd med å gjøre nøyaktig det samme?
En synkende skute
Det største problemet med et forhastet lederskifte er risikoen for at den nye lederen – Tonje Brenna, eller en annen – blir plassert på broen av en skute som allerede er lekk. Valget i 2025 blir nok katastrofalt sett med sosialdemokratiske øyne, uavhengig av hvem som leder partiet. Det er ikke lengre et «naturlig» resultat over 20%, selv om en god valgkamp like godt kan gi resultater over det. Bare minne om meningsmålinger i desember 2020 som visste at Senterpartiet var landets største parti, ikke slo til! Men man risikerer at en ny leder arver både skylden og byrden for et betydelig valgskred som egentlig er et resultat av flere tiårs systemsvikt. Det er et svært kortsiktig grep, motivert av panikk snarere enn strategi.
Enda verre er måten slike prosesser ofte foregår på i Arbeiderpartiet. Beslutningene tas i lukkede rom, mellom sentrale politikere i stortingsgruppen, sentralstyret og fylkespartiene. En bred og demokratisk prosess i partiorganisasjonen glimrer med sitt fravær. Det er nettopp denne lukkede kulturen som har vært en del av problemet i mange år. Når beslutningene tas i toppen uten reell forankring, forsterker det avstanden mellom partiet og medlemmene – og mellom partiet og velgerne. Akkurat som hos demokratene!
Nettverkspartiet spiser sin egen framtid
Arbeiderpartiet har lenge vært fanget i en struktur som kalles nettverkspartiet, et begrep som beskriver hvordan partiet har blitt mer topptungt, mindre demokratisk og mer styrt av uformelle forbindelser. Denne transformasjonen ble allerede påpekt i Makt- og demokratiutredningen i 2003 (se side 17!), som beskrev hvordan partier som Ap hadde blitt mer sentraliserte, mer topptunge og mindre forankret i folkelig deltakelse. Politikken utvikles ovenfra og presses ned på lokalnivå. Kommunepartiene og fylkespartiene har gått fra å være politiske verksteder til arenaer der sentrale politikere presenterer allerede vedtatt politikk. Eksempel: Hvor ofte er det ikke de sentrale politikerne som sitter å leder redaksjonskomiteer på årsmøter rundt om i fylkesparti og lokale avdelinger? Som da gjør a politikkutformingen blir med basis i å forsvare hva som enklest kan «forsvares» sentralt, istedet for å utvikle lokal forankret politikk, som kan utfordre oppover.
I tillegg er rekrutteringen i partiet preget av nettverk heller enn av kompetanse og tillit. Stillinger og verv tildeles ofte på bakgrunn av personlige forbindelser, ikke nødvendigvis på bakgrunn av hva folk faktisk kan bidra med. Dette skaper en kultur der mange tillitsvalgte er mer opptatt av egen karriere enn av å utvikle politikk som løser reelle problemer for innbyggerne. Som også påpekes av kommentatorer som ser partiet utenfra!
Gråhetens forbannelse
Arbeiderpartiet har blitt et grått parti, og det er kanskje den største trusselen i politikkutformingen. Det er verken svart eller hvitt, men et kompromiss som ingen blir engasjert av. Folk vet hva Høyre står for. Folk vet hva Senterpartiet står for. Men hva står Arbeiderpartiet for? Når spørsmål som fylkessammenslåinger, politireformen eller dyrtiden dukker opp, er Arbeiderpartiets posisjon ofte uklar, ja grå. Men Sp og Høyre er hvit eller svart! Resultatet er at velgerne vender seg til partier som tør å være tydelige, og ikke tenker på «etterlatt inntrykk», selv om det betyr å skape konflikt.
Tid for en total gjennomgang
Jeg har brukt store deler av livet mitt i Arbeiderpartiet – over 30 år. Jeg har kjent på lojaliteten og brent for ideene. Men jeg har også sett hvordan partiet gradvis har mistet sin retning. Etter å ha vært ute av alle tillitsverv i partiet i over ett år, føler jeg på at jeg kanskje har fått noe nødvendig avstand til å se hva som virkelig har gått galt. For meg handler ikke dette om enkeltpersoner. Det handler om en kultur og en struktur som har fjernet partiet fra folket og gjort politikkutformingen mer lukket og utilgjengelig.
Arbeiderpartiet må se på hvordan politikken utvikles. Lokallagene og ikke minst fylkespartiene må igjen bli relevante arenaer for politisk utvikling, ikke bare steder der vedtak fra toppen kommuniseres nedover – men hvor politikkutforming skjer fra bunnen og oppover. Rekrutteringen må baseres på kompetanse og tillit, ikke nettverk. Det skal ikke lengre være greit å ha «dobbelt verv»! F. eks må det vedteksfestet, at det ikke er mulig å både være fylkespartileder, Stortingsrepresentant eller sentralstyremedlem. Det samme gjelder for sentralstyre og regjeringen. Blir du hentet til regjeringen (eller Stortinget), så får det som følge, at enn må forlate sentralstyret. Spre vervene, la flere være med å påvirke politikkutformingen!
Og kommunikasjonen må være tydelig hvit eller sort, ikke grå. Det hører veldig sammen med politikk-utforming. Kommuniser hva man står for, ikke hva enn tror slår best ann rent kommunikativt. Men sett den vedtatte politikken inn i en kommunikativ ramme, som gjør at det kommer best frem og ikke skaper uklarheter. Det er nemlig en helt annen skål…
Dette krever dype endringer, og det er ikke sikkert at dagens parti med topp og mellom-ledersjikt eller en engang eventuell ny ledelse, heller har viljen og evnen til å gjøre det. Men da får man skifte ledelse av den grunnen, når tiden er inne! Men uten disse grepene risikerer Arbeiderpartiet å gjøre som Demokratene i USA – å bytte leder uten å løse de reelle problemene. Da er valgnederlaget nærmest uunngåelig på kort sikt.
For det verste på lang sikt for Arbeiderpartiet, er at partiet ikke trenger bare et nytt ansikt – det trenger en helt ny retning. Det krever en total gjennomgang av hvordan partiet fungerer, hvordan politikkutforming skjer, og hvordan man bygger tillit og relevans hos velgerne. Uten disse grepene vil et lederskifte sannsynligvis bare utsette det uunngåelige: fortsatt nedgang og skjebne som ikke engang ledende på venstresiden i norsk politikk. DA snakker vi om en branntomt – men det kan vokse mye vakkert ut av det også…..