Politisk redaktør i Bladet Nordlys Skjalg Fjellheim er imponert over Mette Frederiksen, som er i ferd med å skape en sosialdemokratisk suksess i Danmark.
I sin kommentar mener Fjellheim at – Sosialdemokratiets kjerne er at det er pragmatisk, jordnært, og realistisk med et tydelig sosialt prosjekt som skal favne store sosiale grupper over hele landet. Dagens norske sosialdemokrati er ikke der. Det er famlende, idealistisk og med en urovekkende oslosentrisme i sine indre kretser«.
Nord-norsk debatt 31.1.19: Skjalg Fjellheim – Et lærestykke fra Danmark
Partiet har et politisk kompass som er ute av drift, er budskapet. Man kan selvsagt la seg provosere over spissformuleringer og «førstevalget» om en ansvarlig innvandringspolitikk, som det området hvor kompasset skal vise kurs. Men barberer man dette vekk i kommentaren, er det et alvorlig budskap, om at Arbeiderpartiet må klare å definere en tydeligere retning på vårt politiske arbeid. Her har Fjellheim selvsagt et poeng.
Dersom ikke vi i Arbeiderpartiet selv klarer å synliggjøre dette godt nok, så har vi faktisk et problem og ikke den som kommer med påstanden. For man skal ikke gjøre et større google-søk, før det kommer opp artikler fra de seneste årene, om at Arbeiderpartiet har vært uklar, ullent eller vinglete. I en rekke av reform-sakene har vi vært i en mellom-posisjon, hvor andre partier har vært tydeligere ja eller nei-parti, mens vi i Ap har vært «kanskje».
Arbeiderpartiet må ha saker som definerer oss som et sosialdemokratisk parti, som vi setter dagsorden på og kommer med løsningene som får allmenn oppslutning i brede lag av befolkningen. Vi har dessverre famlet helt siden vi tapte valget i 2013. Nå har vi selvsagt lidd mye av den samme skjebne som flere sosialdemokratiske partier i hele Europa, men det er altså noen av disse som har klart å knekke koden. Det har ikke vi, selv om høyre-partiene i stor grad holder på å ta knekken på seg selv…
Jeg mener likevel at Arbeiderpartiet faktisk selv har pekt på dette, som en viktig konklusjon etter valgnederlagene i 2013 og 2017. Jeg oppfatter ihvertfall at partiets ledelse nettopp valgte å nedsette utvalg, som skulle utvikle ny politikk og en klar retning for vårt partis kompass. På landsmøtet senere i år, skal vi da også diskutere og behandle forslag fra utvalg på migrasjon og integrering, oppvekst, distrikt og arbeidsliv. Således har partiet allerede begynt å vise tydeligere retning.
For egen del så mener jeg Arbeiderpartiet må vise en enda tydeligere eierskap og retning på å hindre utenforskapet som siger inn i velferdsamfunnet vårt. Altså at mennesker – en enkeltmennesker eller grupper – blir stående utenfor samfunnet ellers. Jeg tenker spesielt på at Arbeiderpartiet må være i front av å bekjempe barne-fattigdommen, frafall hos utdanning av ungdom og ensomhet hos eldre.
Barne-fattigdom ser vi at barn faller utenfor på sosiale arrangement på skolene, vi ser at når regningen fra idrettslaget på kontigenten kommer – ofte i januar – så slutter enkelte å stille på trening. Frafall på videregående skoler gjør at du allerede har minuspoeng, når du skal skaffe deg jobb, egen inntekt og et godt liv. Ensomhet blant eldre er et voksende samfunnsproblem, som fører til dårligere helse og at eldre for tidlig blir berøvet sine liv. Det er her dagens sosialdemokrati må gi alle like muligheter. Vi som er ektefødte barn av sosialdemokratiet, som har fått tatt utdannelse og fått et sikkerhet i livet og nyter fruktene av det velferdssamfunnet, vi må huske på at det fortsatt er folk som faller utenfor. Ja, at kanskje på enkelte områder faktisk blir flere av disse. Det er på disse sakene Arbeiderpartiets kompass skal peke tydelig kurs og ikke drifte av så mye som en millimeter. Det er her Arbeiderpartiet skal være vise retning.