Levende lokalmiljø, lavterskeltilbud innen idrett og kultur i bydelene og distriktene, best mulig arbeidsforhold for frivilligheten, etablere sikre grenser for Tromsømarka, vern av fjærasonen, styrking av bydelsrådene, gode økonomiske rammer for grunnskolen, kommunalt tilbud til barn og ungdom i lokalmiljøene (junior- og ungdomsklubber), ja til Tenk Tromsø/nei til dagens modell for bompenger. Der har vi noen av de sakene jeg ønsker å fokusere på innen Tromsøpolitikken.
Med 15 års fartstid i bydelsråd og en årrekke i idrettslag ser jeg daglig viktigheten av å legge til rette for mest mulig aktiviteter i nærmiljøet. Dette gjelder både innen idrett, friluftsliv og kultur. Vi snakker da om rimelige lavterskel- og breddetilbud. Man tenker da gjerne hovedsakelig rettet mot barn og unge, men det er også viktig å stimulere tilbud for voksne i lokalmiljøene. Fordelene med dette er mange. Man vil bl.a. ha en positiv miljøeffekt ved at ting er innen gangavstand, det vil være tidsbesparende, det er en flott arena for tilflyttere som ønsker å bli kjent, samt at man bygger et lokalmiljø folk blir stolte av og følgelig ønsker å delta i og ta vare på.
Mer konkret ønsker jeg etablering av kulturforum i alle bydeler og bygder. Det hadde vi i flere år stor suksess med i Hamna, der Solneset skoles kulturforum på det meste hadde ukentlig tilbud til 150 barn og ungdom innenfor en rekke ulike aktiviteter. Dette vil realistisk sett kun være mulig ved et samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten. Kommunens rolle vil her i stor grad være som tilrettelegger for tilgang på lokaliteter (les: skoler) rundt om. Modellen blir i forenklet form variert lavterskeltilbud lokalt, og en styrket kulturskole som kan ta seg av de som ønsker videre læring, det være seg innen dans, sang, instrumenter og annet. I tillegg er det så klart ønskelig at kulturskolen i den grad de har kapasitet kjører kurs lokalt.
Bydelsrådene og utviklingslagene er etter mitt syn det ideelle bindeleddet mellom kommunen og frivilligheten med tanke på aktive lokalmiljø. Her sitter det mennesker med stor kompetanse på og stort nettverk i sitt nærmiljø. Disse rådene kan med fordel brukes til mer enn høringsinstanser.
I tillegg må vi bevare (helst styrke) kommunens tilstedeværelse gjennom junior- og ungdomsklubber. Det er noe befriende over konseptet hvor barn og ungdom kan møtes og være sosiale uten noen andre krav til prestasjon enn et minimum av folkeskikk.
Jeg er jo en av de som har vært så heldig å havne i Hamna. Her har vi tilgang på Tromsømarka og en lang fjærasone. Disse naturgitte fasilitetene benyttes flittig og er svært viktig for livskvaliteten. Følgelig anser jeg det som viktig at vi i hele kommunen sikrer fortsatt tilgang til slike områder. I det ligger det å få på plass en plan for bl.a. hvilke deler av Tromsømarka, fastlandet og Kvaløya som skal vernes. Så må disse områdene gis en juridisk sikkerhet slik at man ikke uten videre kan frislippe dem politisk.
Skolehverdagens rolle for alle de med barn i skolepliktig alder kan nesten ikke overvurderes. Utover det basale som handler om at hver enkelt skal få mulighet til å tilegne seg så mye teoretisk kunnskap som mulig, handler skolen også (har litt lyst til å si i like stor grad) om fellesskap, mestring og empati. Skolens viktigste ressurs er de som jobber der. Er derfor glad for at Tromsø Arbeiderparti går til valg på å øke antall lærere og pedagogisk støttepersonell i grunnskolen samt å øke skolenes driftsbudsjett.
Om Tenk Tromsø: Det er ikke vanskelig å slutte seg til visjonen om et fremtidens Tromsø hvor flere raskt og enkelt kan velge kollektiv, sykkel eller beina når vi skal forflytte oss. Når det gjelder virkemidlene for å nå dette målet er jeg mer usikker. For meg handler ikke dette om hvorvidt bilistene avgiftsbelastes for hardt i Norge som sådan. «Bilistene» er ingen homogen gruppe. Skulle jeg bli utfordret på dette spørsmålet ville jeg vel si at noen betaler for mye, mens andre subsidieres for mye og betaler for lite. Mitt fremste ankepunkt er at de planlagte bomstasjonene i Tromsø har en så betydelig sosial slagside at jeg ikke kan stå inne for det. Innretningen er slik at de med svak økonomi får et klart incentiv om å parkere bilen, mens de med god økonomi bare kan betale og fortsette å kjøre like mye. I tillegg er nå en gang virkeligheten slik at de som bor i distriktene vel generelt sett ikke har samme mulighet for å benytte kollektivtransport som de i mer sentrumsnære strøk. At det vil bli en form for veiprising anser jeg vel som sannsynlig uavhengig av hva undertegnede personlig måtte mene. Jeg har da et visst håp om at man i alle fall ser nøye på mulighetene for GPS som jo nå Datatilsynet har åpnet for. Dernest vil jeg arbeide for at Tromsø Arbeiderparti ser på mulighetene for mer differensiering av veiprisingen, slik at den blir mer i tråd med det gode gamle slagordet om å «yte etter evne og få etter behov». Og da er på en måte ringen sluttet; økt satsing på lokalmiljøene vil bidra til å redusere behovet for motorisert transport, og følgelig redusere behovet for kostnadskrevende tiltak på veinettet.