Birgit Lockertsen: tror det nå er på tide å vekke mødrene

Jeg er sokneprest i Kroken. Det har jeg vært lenge, helt siden 2007. Det er fint å være prest i Kroken, og jeg har med ydmykhet fått ha utrolig mange møter med mennesker som har latt meg få bli med inn i noen av deres indre rom.
Denne våren er jeg også vikar som fengselsprest i Tromsø fengsel en dag i uka, mens fengselspreststillingen står vakant.

Å få lov til å være en medvandrer for mennesker som opplever at livet bryter er noen ganger veldig krevende, men likevel veldig meningsfullt. Det er derimot én type vandring som bekymrer meg mer enn de andre. Det er de vandringene jeg har sammen med unge og vokse jenter som forteller om gutter og menn, noen ganger en bekjent, men oftere kamerater, nære venner og familie, som ikke respekterer deres grenser. Det er fortellinger som noen ganger også inneholder avsnitt om rettssaker og anmeldelser.

Hva er det som gjør at et menneske i møte med et annet menneske noen ganger velger å ikke ta imot den andres krav om å bli respektert?

Kommenter og lik på Facebook-siden «Glad i Tromsø».

Jeg er mamma til to gutter. Jeg tror det nå er på tide å vekke mødrene. Vi som er mødre til gutter, må ta et ansvar for å lære våre gutter å respektere andres grenser. Mange mødre våger ikke å snakke åpent med sine sønner om seksualitet, om lyst og begjær. Kanskje heller ikke om noe så uskyldig som menstruasjon. Jeg tror det er på tide at vi som er mødre legger av oss vår blyghet. Jeg tror at gjennom å snakke, fortelle og undre seg sammen med den oppvoksende generasjon gutter og menn, så vil deres kunnskap om kvinnekroppen bli til noe ganske annet enn den kunnskap de samme guttene tilegner seg gjennom nettporno. Guttene trenger mødre som lærer dem å respektere jenter! Mødre som våger å snakke, som våger å fortelle om kvinnekroppen.

I overraskende mange av de samtaler jeg igjennom mitt etter hvert ganske lange presteliv, har hatt med voksne kvinner så berøres temaet overgrep og misbruk. Stadig nye konfirmant jenter forteller også om gutter som er veldig nærgående. Denne vinteren møter jeg også overgriperne i fengselet. Jeg berøres av å være en medvandrer inn i andre menneskers indere rom. Noen ganger strekker jeg ikke til. Noen ganger skuffer jeg sikkert en jeg ikke rekker å vandre sammen med. Jeg gjør så godt jeg klarer. Noen ganger trenger jeg å gi Gud en overhaling og en skjennepreken. Hvorfor Gud?, -har jeg ropt ut, mer enn en gang. Hvorfor? Tilbake kommer den rungende stillheten. Heller ikke presten får svar på spørsmålene om hvorfor. Men selv om svarene uteblir, om hvorfor noen må oppleve så mye, og så vonde ting, mens andre går klar, så har jeg en urokkelig tro på at mennesket ikke er alene. Der mennesket møter urett, der møtes også Gud av urett. Gud er alltid der det mennesket er, som trenger Gud mest!

Det er en glede å få være prest i Kroken. Jeg bærer på fortellingene til alle de som har delt litt av livet sitt, med meg.

Men i dag, oppfordrer jeg mest av alt alle mødrene, til å reise seg, og ta ansvar for å oppdra sine sønner!