1391 skoler er lagt ned i Norge fra 1986 og til i dag. Det var tittelen på fredagens førsteside i VG, som karakteriserte dette som den norske skoledøden. Nedleggelsen av en av disse skolene – Straumsnes skole – var starten på mitt politiske engasjement.
VG har laget oversikten fra 1986 og til i dag, siden inntektssystemet til kommunene ble endret dette året. Før 1986 fikk kommunene tildelt øremerkete kroner til skoler og elever. Etter 1986 ble det lagt inn i kommunenes rammeoverføringer, og dermed kunne kommunepolitikerne prioritere innenfor egne rammer. Det er for så vidt et prinsipp som er godt, men det betydde også at kommunepolitikere kunne nedprioritere å ha en desentralisert skolestruktur i egen kommune. Det er derfor ikke rart at stadig flere distrikts-skoler er blitt nedlagt, til fordel for stadig større og ofte utbygde og rehabiliterte sentrale skoler.
På begynnelsen av 90-tallet vedtok min hjemkommune – Berg kommune på yttersiden av Senja – å legge ned Straumsnes skole. Det ble gnisten for å kaste seg inn i politikken for mitt vedkommende. Jeg er født og oppvokst i Finnsæter/Hamn/Straumen-distriktet av Berg kommune. En kommune som lenge var todelt i en nord- og sørside. Før veiene kom ut til fjordene der, var det også skoler i hver fjord. Men på dette tidspunktet var det barne- og ungdomsskoler i Senjahopen og på Skaland. Mens i mitt distrikt som var et slags «sør i sør» – distriktet i kommunen, var det en barneskole i Straumen. I 1988 erstattet ny vei fra Straumsbotn til Skaland fergedriften. Det startet nok diskusjonen i Berg kommune, om nedleggelse av Straumen skole.
I bygdefolket var det stor engasjement for skolen, som var en av flere byggeklosser i distriktet. Butikken i Hamn var en annen slik byggekloss. Besparelsen for Berg kommune skulle utgjøre 600.000,- i en saksutredning som bygdefolket var skuffet over, fordi vi mente den kun fokuserte på økonomi. Det første skikkelige politiske leserinnlegget jeg skrev var da også om «Berg kommunes økonomi». I leserinnlegget skrev jeg følgende:
– Om noen år kommer de som i dag sitter i ledende verv til å våkne opp og finne ut at det bare er middelaldrende og pensjonister som er igjen. Alle ungdom og livskraft kommer til å være borte.
Knapt 25 år etter mener jeg historien har bevist at det nettopp er blitt slik. I en bygd hvor både barnehagen og skolen ble lagt ned, og hvor butikken etter hvert ble lagt ned, fremsto det ikke som attraktivt å være fastboende. Fra å være en bygd som hadde en del ungdom og hvor det kom nye barn til, er det nå en stadig eldre befolkning igjen. Mange av husene er nå fritidsboliger eller står tomme. Noe næringsvirksomhet, bl.a. en spennende utbygging av reiselivsaktivitet i Hamn i Senja, har skapt noe aktivitet. Du har selvsagt også Senjatrollet og nyetableringer som Senja Matstudio. Men bygda vil nok aldri mer få en stabil og ung fastboende befolkning.
Når jeg så førstesiden til VG, så fikk jeg et sug i magen og kjente at engasjementet igjen boblet opp. 1391 skoler er altså lagt ned i Norge og må ha medført en betydelig sentralisering i følgevirkninger av dette. Det har skjedd under skiftende regjeringer og hvor sentraliseringen har vært en sterk driver i samfunnet. I praksis har skoler blitt ofret, for å få trange kommunebudsjetter til å gå opp. For mange av disse kommunene har dette på lang sikt ført til økt fraflytting og dermed enda mindre inntekter i kommunekassa.
I dag er jeg blitt kommunepolitiker i Tromsø kommune. En sterk sentralisert bykommune, men med stort omland med flere livskraftige bygder, som Tromvik, Brensholmen/Sommarøy, Vengsøya, Lakselvbukt – for å nevne noen (av flere) som har vært aktuell for meg de siste året. Her er det næringsvirksomhet som generer hundrevis av millioner kroner for Tromsø hvert eneste år. Men er det en ting som står sterkt for meg, så er det at vi må bevare de små byggeklossene eller hjørnesteinene som er i disse samfunnene. Som på Vengsøya, hvor nettopp skolen er en av fire hjørnesteiner, sammen med barnehagen, butikken og fiskebruket. Tukler du med en av disse, kan du tukle med hele byggverket.
Lærdommen jeg fikk med meg fra nedleggelsen av Straumsnes skole er derfor sterkt med meg fortsatt. Vi må jobbe for å opprettholde hjørnesteinene i bygdene vi har. Derfor er jeg glad for at Samarbeidspartiene nå redder Vengsøya barnehage. For barnehagen er kanskje en forutsetning for skolen, og når sørger vi for at den ikke ble nr. 1392….