Etter at internett og digitale løsninger har vokst frem og overtatt en rekke tjenester som vi i dag tar som selvfølge fungerer 24/7, så har det som følge av denne omfattende digitaliseringen vokst frem en ny form for kritisk infrastruktur.
Er vi trygge på at det er storsamfunnet med våre offentlige myndigheter som har kontroll på denne infrastrukturen, eller sitter eierskapet til kabler og master, datasentre, kritisk nettsteder og apper, ulike servere og andre tredjeparts-sentere hos de store multinasjonale tech-gigantene, som ikke kan sies å være under direkte demokratisk kontroll?
Jeg synes dette scenarioet er noe av det mest skremmende bilde i kjølvannet av teknologiutviklingen, og evnen til å lamme samfunnet og nærmest utpresse det er absolutt tilstede. Vi har sett gradvis at de nasjonale interesser mister noe av kontrollen til disse nye tech-gigantene som har mer og mer kontrollen over denne sårbare infrastrukturen.
I forrige uke lanserte de danske forskerne Signe Sophus Lai og Sofie Flensburg ved Købehavns universitet boka «Gateways – Comparing digital communications systems in Nordic Welfare states«, hvor de skriver om forskningen sin på hvordan den digitale infrastrukturen i de skandinaviske landene og FInland ser ut og kontrolleres. Boka kan virkelig anbefales og kan lastes ned gratis (via Open Access).
Allerede i forordet peker Lai og Flensburg på at disse fire nordiske landene, gradvis har overgitt sin infrastrukturelle makt til interessenter, som ikke er påvirket av velferdspolitikk, og som dermed heller ikke passer inn i de institusjonelle og regulatoriske rammene som disse velferdsstatene utformet i den analige alderen. For å sette det på spissen, mener det at «valsen mellom Big Tech og velferdsstatene», kanskje mer passende er en boksekamp, og at disse i dag er dypt infiltrert i de nordiske velferdsstatene (side 9).
Forskerne beskriver hvordan de analoge mediene kunne eie utvikle og levere infrastruktur- ressurser for hver av sine medier (f. eks avisene eide trykkpresser, posten sine postruter, telefonien sine koppertrådverk) og var portvoktere, som igjen hadde et mandat i storsamfunnet, som var legitimert i spesifikke lovverk. Når da nye medier og digitale løsninger har kommet til, har de blitt hvilende på det eksisterende analoge grunnlaget, og dette fører til at dette blir forstyrret, ved at nye aktører kommer til, som gjør at drift og andre grunnleggende programvare- og digital infrastruktur får et mye mer uklart mandat og som skaper usikkerhet i hvordan dette skal utvikles og forvaltes til samfunnets beste (side 34).
Rapporten viser totalt sette at tek-gigantene er sterkest til stede i Danmark, hvor man er mest «markeds-vennlig», mens at vi har klart å beholde en sterkere og bredere innflytelse på kontrollen over denne infrastrukturen i Norge, hvor dette fortsatt er statseid, gjennom statlig eide selskaper, som Telenor, som har en bærekraftig økonomisk og forretningsmessig grunnlag. Men også her har digitaliseringen ført med seg uopprettelige konsekvenser for velferdsstatens rolle på dette området (side 88-89).
Deres analyse om ryggraden i infrastrukturen – hvem som eier nett og kabler, så peker de på at hva som skjer geopolitisk blir viktige bakgrunner for å forstå hvordan vi bør bygge og drifte denne ryggraden og herunder hva som er big-techs komersielle intensiver for å ekspandere. Vi er nå inne i en vekstfase, hvor globale nykommere blir stadig flere og som bygger, erstatter og driver «ryggradsnettverk» og tegner konturene av fremtidige digitale tjenester og forretningsmodeller som vi ikke kjenner hele omfanget og arten av. Det gir en rekke utfordringer og betyr at våre myndigheter må være i forkant (side 117).
Norge kalles «land of legacies», hvor man tydeligst kan observere hvordan eierskapet til infrastrukturen oppmot velferdsstatens utvikling og offentlig eierskap lettest kan observeres. Eksemplet er det statseide Telenor som eier og driver store deler av aksessnettene, men også en rekke annen ryggrad-infrastruktur. Dermed gir det oss også større mulighet for å bevare den offentlige kontrollen, og at dette sikres gjennom enda mer statlig finansiering og norske interessenter som er proaktive mot å beskytte «hjemmemarkedet» for applikasjoner og programvare fra tech-giganter og andre internasjonale miljøer. Et interessant eksempel er at NRK avsluttet facebook tilstedeværelsen, gjennom å slette en rekke av sidene som var opprettet på NRK og NRKs programflater (side 184).
Likevel konkluderer forskerne med at også i Norge ser man påvirkningen fra tech-gigantene og at påvirkningen fra det globale markedet er udiskutabel (side 187).
Min konklusjon er at både nasjonale myndigheter og lokale myndigheter må øke fokuset på å sikre også den digitale infrastrukturen, fordi det å ramme dette gjennom f. eks terrorhandlinger eller i naturkatastrofer, vil være å ta ut ryggraden i samfunnet vårt. Da er det viktig at den er på nasjonal offentlig kontroll, slik at vi kan ivareta sikkerhet og kvalitet og sikre samfunnet fremover.
Gjentar anbefalingen! Last ned og les Gateways