Brukerstyrt Personlig Assistanse, forkortet til BPA, er en måte å organisere praktisk bistand og opplæring på for personer med langvarig og stort behov for personlig assistanse.
Pasient- og brukerrettighetsloven slår fast at personer under 67 år som har et tjenestebehov på minst 32 timer i uken over en periode på minst to år, har rett til å få disse tjenestene organisert som brukerstyrt personlig assistanse. Norsk Handikapforbund framholder at BPA er en ordning som gir funksjonshemmede praktisk bistand til å gjøre ting som andre kan gjøre selv: kle på seg og gjøre husarbeid, komme seg til skole og arbeidsplass, handle og lage mat, være med venner og familie og engasjere seg i samfunnet. Gjennom en BPA-ordning er tjenestemottakeren selv arbeidsleder og kan administrere egen hverdag gjennom å selv bestemme hvem som skal være assistenter, hva disse skal bistå med og til hvilke tidspunkter.
27. februar behandlet kommunestyret en interpellasjon fra Erlend Svardal Bøe, Høyre, der han stilte spørsmål ved kommunens tildeling av timer til BPA, der BPA og hjemmesykepleie har blitt likestilt i tildeling av timer. Saken kan leses om på iTromsø og Nordlys.
For mennesker med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand, er det ingen tvil om at BPA-ordninga vil gi større muligheter for utdanning, for å være i arbeidslivet og for å delta i sosiale sammenhenger. BPA skal være en viktig bidragsyter til større selvbestemmelsesrett og livskvalitet.
For eksempel vil noen av de barna jeg jobber med i mitt virke som barnesykepleier gjennom en ordning som BPA kunne være med på aktiviteter som barn helt selvfølgelig skal kunne være med på. For foreldrene kan det også bety høyst nødvendig avlastning. Arbeiderpartiet la til rette for økt bruk av BPA gjennom styrking av kommuneøkonomien de årene vi hadde regjeringsmakt – nettopp for å sikre brukeres bestemmelsesrett over egen hverdag.
Svaret på Erlend Svardal Bøes spørsmål må ta utgangspunkt i nåværende regjerings politikk. I regjeringens eget rundskriv for rettighetsfesting av BPA står det at timeantallet for BPA i utgangspunktet skal være det samme som om tjenesten ikke var organisert som BPA. Bakgrunn for dette, slik det fremgår av samme rundskriv, er å sikre at retten til BPA ikke fører til en fordeling av kommunens ressurser som slår urettferdig ut for brukerne.
Jeg har forståelse for spørsmålet Erlend Svardal Bøe stiller om timeantallet som gis til brukere av BPA i Tromsø kommune. Jeg er helt enig i Svardal Bøes intensjon, og berømmer ham for initiativet. Vi kan være helt enig i at det åpenbart ikke er riktig å alltid å ha samme timeantall for BPA som for øvrige helsetjenester.
Det må være de ulike tjenestenes egenart og brukerens behov som definerer hvor mange timer den enkelte skal ha, innenfor et rettferdig tildelingsregime. Og uansett – det er forskjell på innhold i hjemmesykepleie og BPA, også i dagens lovverk.
ULOBA, som er en ideell organisasjon eid og drevet av funksjonshemmede, har i skrivende stund pågående et opprop for å få BPA ut av helselovgivninga, og har i rapporten “Mitt liv – mitt ansvar” begrunna dette med at funksjonshemmede fratas ansvaret for eget liv gjennom kravene og standarden som er knytta til helse- og omsorgstjenesteloven. De mener at dette ikke bidrar til en praktisering av BPA som gir likestilling og likeverd for brukerne av ordningen. Jeg kan slutte meg til det.
Men kommunen har, så langt jeg kan forstå, gjort helt rett i å følge det som står i rettighetsfestinga for BPA. Den saken Svardal Bøe løfter i kommunestyret, bør han heller melde inn til sine egne partifeller i regjering. Bare slik kan det bli fortgang i den prosessen som skal kunne bidra til ei endring, slik også ULOBA foreslår.
NB! Følg Tromsø-politikken – ved å klikke på «liker» på www.facebook.com/JarleHeitmann