De aller fleste kjenner Edvard Munchs maleri Skrik. Et maleri som skaper undring og fasinasjon. Hvorfor holder personen på maleriet hendene opp til ansiktet og med et uttrykket som viser skrik?
I teksten til maleriet skrev Munch:
«Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust af vemod – Himmelen ble pludseligblodig rød – Jeg stanset, lænede mig til gjærdet træt til døden – Så ut over de flammende skyerne som blod og sværd – Den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg stod der skjælvende af angest – Og jeg følte som et stort, uendeligt skrig gjennem naturen»
Noe av det jeg setter pris på med malerier, er at man kan lage egne historie og tolkninger ved å se på de. For min del ble jeg seende ut som Skrik da jeg denne uka leste Nordlys. Her kommer det frem forslag om omsorgskutt på 200 millioner i Tromsø kommune, inneværende år. I november 2017 ble det fremlagt rapport fra KS om at Tromsø kommune vil trenge 800 nye helsearbeidere innen 2026, da om kommunen skal opprettholde dagens tjenestenivå.
Lager jeg min egen historie om maleriet, ser jeg for meg en pasient som følges opp av primær- og spesialisthelsetjenesten. Pasienten er hovedpersonen i bilde. De to mørke skikkelsene representerer hver sin helsetjeneste. Gjentatte ganger kommer det frem utfordringer i samhandlingen mellom spesialist- og primærhelsetjeneste. Den som blir skadelidende er pasienten. Pasienter får hjelp der de er, men når det kommer til samhandling mellom kommuner og sykehus, kan pasienten føle seg alene. Helsetjenesten som skal være der for pasienter, svikter. Grunnet samhandlingsutfordringer kan det oppleves som om helsetjenesten vender ryggen til pasienten.
Nord24.no 25.9.15: Pendler, alenemamma og sjef
Vi hører stadig om hvordan pasienter blir kasteballer i systemet. De får ikke den hjelpen de har behov for. Tromsø kommune blir ofte trukket frem som eksempel når UNN snakker om antall utskrivningsklare pasienter. Selv om Tromsø kommune nå legger frem forslag om kutt i omsorgstjenesten, er det dermed ikke sagt at det vil bli et dårligere tilbud innenfor området. Det handler om å finne de gode løsningene innenfor en lavere budsjettramme. Det pekes blant annet på velferdsteknologiske løsninger og effektiviseringstiltak.
Helsetjenesten har en lang tradisjon i å fokusere hva som feiler pasienten, dette må snu. Pasienten må i større grad få ta ansvar i spørsmål for egen helse. Spørsmålet om hva som feiler deg må vendes til «hva er viktig for deg». Når læringsnettverk for utvikling av gode pasientforløp for eldre og kronisk syke starter opp for kommuner og sykehus i Ofoten, Troms og Finnmark nå i vår, vil dette være ett av temaene. Læringsnettverkene skal forbedre overgangene i pasientforløpet, både internt i kommunene og sykehusene, og mellom sykehus og kommune. Arbeidet skal resultere i at brukeren opplever å være likeverdig i utarbeidelse av sitt pasientforløp, kommuner og helseforetak arbeider systematisk med pasientforløp og dokumenterer effekten for brukerne, kulturen i kommuner og helseforetak er preget av helsefremmende mestring. Kanskje kan gode pasientforløp være et av tiltakene til Tromsø kommune.
Når jeg om noen år ser på maleriet Skrik håper jeg å tolke det som en pasient som behøver hjelp. På broen ser man to personer som representerer spesialist- og primærhelsetjeneste som sammen går mot pasienten for å hjelpe vedkommende og sikre «gode pasientforløp».
Har du kommentarer eller innspill eller bare vil få nyheter om oppdateringer om denne bloggen- gå inn her: