Tor Zachariassen har skrevet en flott bakgrunnssak på sin facebook-profil, om den nye filmen «Den tolvte mann», som kommer 25. desember og handler om krigshelten Jan Baalsrud. Jeg fikk lov å legge den ut på bloggen:
Den 25 desember kommer den nye filmen om «Den tolvte menn» som handler om Jan Baalsrud.
Han var den eneste av de tolv som dro fra England med fiskeskøyta «Brattholm» som overlevde. Tidligere er en diktet versjon av dramaet blitt til filmen «Ni liv». Målet for Linge-soldatene på Brattholm, var å ta seg til Bardufoss for å ødelegge installasjoner på flyplassen.
iTromsø (Feedback) 19.10.17: «Den 12. mann» får verdenspremière i Tromsø
Aftenposten 13.10.17: Blir «Den 12. mann» julens storfilm?
De kom ikke så langt. De ble angitt og kom i åpen kamp med tyskere. Noen falt. De som ble tatt til fange ble skutt og lagt i massegrav på Grønnåsen i Tromsø. Der det var en skytebane eiet av Tromsø skytterlag før krigen. På stedet er det reist et minnesmerke, like ved Universitet i Tromsø og Grønnåsen Kirke.
Selv om de norske på Brattholm, forsøkte å brenne og sprenge alt av papirer da de forsto de var oppdaget, fikk tyskerne tak i noe av papirene. Det viste at det var en mannskap på tolv, men de hadde bare 11 menn som enten var døde eller tatt til fange. Den tolvte mannen hadde klart å unnslippe eller hadde han druknet? Han hadde ikke det. Filmen handler om han og hans utrolige vilje til å overleve. Men også om de menneskene som ikke spurte, men kun hjalp en landsmann i ytterste nød, men med fare for sitt eget liv. Om Jan Baalsrud viste en evne til å overleve som overgår en hver forstand, så viste hjelperne en medmenneskelighet og beslutningshet som i dagens fredelig Norge, knapt er mulig å forstå.
Det eneste hjelperne viste, var at skulle det bli kjent for tyskerne at de hadde hjulpet en norsk soldat som var ettersøkt av dem,ventet henrettelse.
Ikke en av de som Jan Baalsrud kom i kontakt med sa nei til å hjelpe, selv om det var fare for sitt eget liv. De var heltene i et «lite» krigsdrama langt i nord. De var heltene som den norske stat glemte etter krigens slutt. Den som husket de var en mann, Jan Baalsrud.
Hvordan hjelperne rodde forbi tyske vaktbåter og kystfort uten å bli sett eller hørt, var noe bare nord-norske fiskere kunne makte. I bygda Furuflaten i Lyngen var de fleste gode nordmenn, men der som i andre norske bygder var det men som hadde sympati for tyskerne. Jan Baalsrud snøblind og sterkt medtatt i norsk kompani Linge uniform,ble funnet av noen bygdefolk. Baalsrud var ute av stand til å kunne redegjøre for seg. De som fant han viste handlekraft øyeblikkelig. De forsto at en landsmann var i ytterste nød. Bare et fåtall skulle vite om hva som hadde kommet til bygda. De som viste det, ga hverandre lovnad om absolutt taushet. De som ble involvert i dramaet forsto med en gang at de kunne ikke ha Baalsrud i bygda. De fikk i mørke rodd han over fjorden i Lyngen. Det var mens han lå i ei koie der og som han selv titulerer som Hotell Savoy, at Baalsrud oppdaget at han hadde fått koldbrann i tærne. De hadde han forfrosset i de døgnene han ravet rundt i Lyngsalpene i snøblind. Der skar han av seg tærne for å overleve. Han kunne ikke være i koia lenge, han måtte videre om livet skulle reddes. Han måtte til Sverige.
Baalsrud var ikke i stand til å hjelpe seg selv. Nå var han mere enn noen gang før avhengige av hjelperne for å overleve. Hvordan de fire karene fra Furuflaten fikk han opp den bratte og tildels steile fjellsiden, er og bli uforståelig for alle som har sett fluktruta. Å beskrive det som et umenneskelig slit, er ikke å ta for hardt i. De gode hjelperne på Furuflaten viste hvem de kunne stole på og hvem som kunne bringe Baalsrud til Sverige. Før ferden fra koia til fjellet hadde de avtalt hente plass med fjellvante karer fra bygda Manndalen i Kåfjord og samefamilien Bål i Skibotn.
Oppegård kommune: Historie / profilside om Jan Baalsrud
Nord-norsk reiseliv: På sporet av Jan Baalsrud
Så ventet døgn i snøhule på fjellet for Jan Baalsrud, som ikke kunne flyttes på grunn av dårlig vær. Flere ganger prøvde hjelperne fra den lille bygda Manndalen å komme seg til fjells, men ble stoppet av uvær. Tilslutt lykkes de og fikk dradd han til en ny møteplassen. Der ventet mennene fra samefamilien Bål men sin reinflokk som hadde beiteområde på norsk,finsk og svensk (hvor tre nasjoner har grenser) side av grensen. De fraktet han over grensen til Sverige og i sikkerhet.
Jan Baalsrud glemte aldri sine hjelpere. De første stedet han besøkte da han kom til Norge etter at krigen var slutt, var Furuflaten og Manndalen.Bygdene som ville ha blitt utradert av kartet, om tyskerne hadde fått kjennskap om den hjelp som de hadde gitt en norsk kommandosoldat på flukt. Hans hengivenhet og takknemlighet til hjelperne, viste han med sitt siste ønske. Han s urne skulle settes på kirkegården i Manndalen, der også flere av hans hjelpere har sitt siste hvilested.
Se filmen om «Den tolvte mann» som i sin dramatikk er på linje med Tungvannsakajon, der norske kommandosoldater var aktører, mens det i filmen om Jan Baalsrud, er var vanlige norske bønder, fiskere og samer som er aktører og helter.
På Furuflaten finnes et lite museum til minne om Baalsrud og hans medhjelpere.
Det er skrevet to bøker om denne dramatiske hendelsen. David Howarth: Ni liv1955, Tore Haug og Astrid Karlsen Scott: Jan Baalsud og de som reddet ham 2001. Se også nettstedet Wikipedia.
Tor Zachariassen.