Gjennom 14 år som aktiv i Dyrebeskyttelsen, har ukas gjesteblogger Therese Simonsen Rye, sett mange triste skjebner, hjemløse og forlatte dyr med uhelbredelige skader og fæle sykdommer og ikke minst uansvarlige og ubrukelige dyreeiere.
I snart 14 år har undertegnede vært aktiv som frivillig i Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdeling i Tromsø (DBT). Jeg har i løpet av denne tiden vært både styreleder i DBT og leder for kattegruppa, samt innehatt en rekke andre verv og roller. Disse årene har vært fylt av mange triste skjebner, hjemløse og forlatte dyr med uhelbredelige skader og fæle sykdommer. Det har vært dumpede kattunger, vanskjøttede hunder, uønskede kaniner, og ikke minst uansvarlige og ubrukelige dyreeiere. Sånne som skulle ha vært rullet i tjære og fjær og kastet på sjøen. For å nevne noe.
Bladet Nordlys 17.7.17: Storstilt redningsaksjon etter funn av dødelig kattekoloni ute av kontroll. Fant mons med avkuttet fot
Bladet Nordlys 16.12.17: I løpet av én helg måtte de ta seg av 53 katter. Nå blir de hedret
Alle og enhver kan bli deprimert av å se skyggesiden av folks dyrehold. De fleste som jobber med dyrevern slutter etter noen år. Det blir for tøft, for vanskelig og for krevende. Dyrevern er litt som et sort hull som sluker deg hel. Det blir en livsstil og et kall, som kan gå på bekostning av familie og venner, jobb, studier og alt som heter sosialt liv. Fritid blir et fremmedord og noe som andre folk har.
Heldigvis er det også mye positivt med å jobbe med dyrevern. Man får faktisk noe igjen for innsatsen. Noen ganger i form av takknemlige, malende kattepuser, som etter kanskje flere år som hjemløs, uønsket, jaget og utsultet, endelig får komme inn i varmen hos snille mennesker. For de finnes jo de også.
Andre ganger i form av en eldre dame som gråter gledestårer til oss på vakttelefonen fordi vi har funnet den lille hunden hennes som har vært borte i to døgn.
Eller det kan være en hyggelig e-post fra en familie som takker og bukker og roser oss langt opp i skyene for at vi har latt dem adoptere verdens fineste og beste katt som de elsker over alt på jord. Man blir ikke rik på penger av å drive med dyrevern, men man blir rik i hjertet sitt.
EN DYRETRAGEDIE KOMMER SJELDEN ALENE
I 2017 har vi i kattegruppa i DBT blant annet fått bryne oss på to veldig stygge dyrevernsaker. Vi ble gjort oppmerksomme på to kattekolonier som hadde kommet helt ut av kontroll. Vi har hatt et slags samarbeid med de offentlige dyrevernsmyndighetene om disse tilfellene.
I den ene saken hadde kattene i utgangspunktet et hjem og eiere, som ikke så noen grunn til å kastrere kattene sine. Når det ble for mange puser, ble bestanden tynnet ut ved å skyte eller forgifte kattene. DBT har hentet inn mer enn 30 katter fra denne plassen og det er fremdeles mange katter igjen. Vi anser oss ikke ferdig med saken før vi har hentet inn alle kattene eller vet at de som er igjen er kastrert, men dyreeier nekter å samarbeide og saboterer dermed arbeidet som allerede er gjort. Vi er helt avhengige av at folk samarbeider, ellers blir vår jobb svært vanskelig, og noen ganger nesten bortkastet.
iTromsø 23.7.17: Dyrebeskyttelsen i Tromsø tar inn flest dyr i landet
iTromsø 1.7.17: Ildsjeler reddet kattungene fra dødssprøyten og gjenforente dem med mor
I den andre saken hadde to eldre mennesker begynt å mate to hjemløse katter. Etter noen år var det nærmere 40 katter på gården. De to som bodde på gården hadde overhodet ingen forutsetninger for å ta vare på kattene. Mange katter var syke og/eller hadde stygge skader, og var i tillegg bærere av et smittsomt og uhelbredelig virus. DBT har så langt fanget inn 34 katter her, samt funnet to døde kattunger. Over halvparten av de voksne kattene var smittet av FIV (kattenes versjon av HIV-viruset).
Felles for dyrevernsaker som disse er at de koster oss enorme summer i veterinærutgifter og uendelig mange timer med frivillig innsats. Det er lite eller ingenting økonomisk støtte og få fra det offentlige dyrevernet, eller Mattilsynet (som de merkelig nok heter).
Lik gjerne facebook-siden til Jarle Heitmann (Glad i Tromsø) for flere oppfølginger på bloggen.
Det offentlige dyrevernet driver dessuten noen ganger på en slik måte at det er helt urealistisk at folk skal kunne følge opp på de vedtakene som fattes. To demente og skrøpelige mennesker i slutten av 80-årene kan ikke pålegges å sørge for innfangning og avliving av 35-40 forvillede katter. Det skjønner jo de fleste.
I realiteten er det dermed Grasrotmidler, medlemskontingenter, adopsjonsgebyrer og gaver fra privatpersoner som finansierer oppryddingen av private dyretragedier rundt om i landet vårt.
Ingen av de overnevnte dyretragediene har funnet sted i Tromsø. Hvis man ser på tallene fra 2016 er vi i DBT Dyrebeskyttelsen Norges største lokalavdeling, og vi dekker et område som er ganske mye større enn Tromsø kommune. Egentlig kunne vi ha kalt oss for Dyrebeskyttelsen Nord-Norge, i alle fall nesten.
TROMSØFOLK OG DYREHOLD
Egentlig, så er folk i Tromsø stort sett ansvarlig dyreeiere og oppegående folk. Vi opplever heldigvis relativt sjelden store dyrevernsaker i Tromsø by, som kolonier med 30-40 katter eller mer, dumping av uønskede kattunger og grov dyremishandling. Det er helt vanlig å kastrere kattene sine eller å ID-merke hundene sine i Tromsø.
Vi liker jo å tro at vi har bidratt til denne positive utviklingen, med holdningsskapende arbeid, informasjonsformidling, kastreringskampanjer osv. Dyrevernere hviler imidlertid ikke på sine laurbær. Når vi ser at folk flest i Tromsø tar godt vare på dyrene sine, så søker vi ut av byen for å bidra der med vårt engasjement og vår kompetanse. Man skal nemlig ikke kjøre mer enn en og en halv time ut av byen før man møter på folk som fnyser av kastrering og aldri har hørt om ID-merking.
Les bloggpost Jarle Heitmann 13.5.17: Besøk hos Dyrebeskyttelsen i Tromsø
En ting som dessverre har blitt et kjempeproblem i Tromsø, er hunder på vift. Vi får daglig meldinger om hunder som har stukket av fra eieren. Noen hunder kan faktisk åpne både dører og vinduer og noen tygger over båndet sitt. Andre igjen har sløve eiere som kanskje ikke er de skarpeste knivene i skuffa. Det er ikke alle som respekterer båndtvangen, og det er meget bekymringsverdig! Vi håper at hundeeiere i Tromsø snart får en åpenbaring og innser at det er en grunn til at man har båndtvang. Løse hunder kan skade både katter, kaniner og fugleunger som ikke er flyvedyktige, samt ødelegge reir og egg til hekkende fugl. Det er bare helt tragisk når dette skjer, og det blør i dyrevernerhjertene våre.
Med ønske om en dyrevennlig sommer!