Hvilke løsninger tror du på? At alt løses best på egenhånd, eller at livets og samfunnets utfordringer løses best i fellesskap?
I politikken er det mange ulike skillelinjer. Det kan være ulike syn i utenrikspolitikken, i spørsmål av mer verdimessig karakter som abort eller valg av styreform mellom monarki og republikk. Det kan også være ulike syn på by og land, i synet på andre land og andre folkegrupper enn vårt eget, og ikke minst valg av løsninger i miljøpolitikken.
Tidvis kan skillelinjene i disse sakene også gå på tvers gjennom et parti. Men den virkelig store skillelinjen, og den som har definert politikken de siste århundrene, er skille mellom høyre og venstresiden i politikken. Skille mellom de konservative og sosialdemokratiske partiene. Skille mellom troen på lave skatter og at alt løses best på egenhånd, eller et rettferdig skattesystem og fellesskapsløsninger som sikrer alle.
Frifagbevegelse 9.12.16: Torbjørn Bongo er offiserenes nye forbundsleder
Saker er viktig i politikken. Samtidig er politikk for meg også et verdispørsmål. Et spørsmål om hvilken modell man tror er best egnet for å løse både dagens og fremtidens utfordringer. Det er vel liten tvil om at det norske, og de nordiske, samfunnene som vi kjenner i dag, er bygget på de sosialdemokratiske verdier om fellesskap. Uten å gå i detalj, vil jeg påstå at disse løsningene har vært suksessfull i vår nære fortid. Alle har rett på utdanning, alle har rett på gratis helsehjelp, alle har et sikkerhetsnett ved ulykker og arbeidsledighet og alle har rett på omsorg og en verdig alderdom.
Ikke bare gir fellesskapsløsningene gode resultater, de er også økonomisk smarte. Det beste eksemplet jeg har, er en sammenligning av det norske, og europeiske, helsevesen og det amerikanske helsetilbudet. Både Norge og USA er land med en høy verdiskapning (BNP) pr innbygger. Den norske modellen gir alle like rett på helsehjelp uavhengig av inntekt og lønn.
HUSK – klikk og lik «Glad i Tromsø» på Facebook – kommenter gjerne innleggene der.
Den amerikanske modellen er i stort privatisert modell, hvor leger, sykehus og forsikringsselskap er eid av privat kapital. Hvor mye hjelp du får er definert av hvor god helseforsikring du selv eller din arbeidsgiver har råd til. Den norske, og europeiske, modellen koster 8-9 % av BNP, mens den amerikanske modellen koster omtrent 15 %. Hovedårsaken er at alle ledd i den amerikanske modellen skal ha profitt og avkastning på investert kapital.
Ikke bare er fellesskapsmodellen den mest økonomiske gunstige, men kanskje ennå viktigere, det er ingen som faller utenfor. Alle, ung som gammel, rik som fattig, frisk som kronisk syk, blir ivaretatt. Alle har rett på en hjelp fra det norske helsevesen. En ide som president Obama forsøkte å lage en kopi av gjennom Obamacare. Så skal jeg være den første til å innrømme, at også i den norske modellen, må vi konstant jobbe for at alle blir ivaretatt på en god måte. Det siste er i alle fall enklere, enn med en modell hvor helseforsikring og lommebok setter den største begrensning.
Fellesskapsløsninger har vist seg å være effektive, og med gode resultater som sikrer alle. Hvordan skal vi best løse dagens og fremtidens utfordringer? Utdanning til alle i en stadig mer avansert verden, å skape nye arbeidsplasser i et arbeidsliv i endring, løse hele verdens miljøutfordringer enten det er CO2 utslipp eller plast i havet, sikre trygg og effektiv transport til lands, vanns eller i luften og et verdig og trygt helsetilbud fra livets start til slutt.
Etter min mening, så står det viktigste valget ved høstens valg, mellom partier som tror på skattekutt og ideen om å klare alt på egenhånd, og partier som tror på et rettferdig skattesystem og å løfte i fellesskap for å løse dagens og fremtidens utfordringer. Jeg tror fellesskapet er det beste valget.