Jeg sitter andektig på hurtigbåten Tromsø-Finnsnes. Jeg skal ut på jobb. Februar lyset viser seg fra sin aller beste side, og bærer bud om at store ting er i gjerde.
Det gryr mot dag i nord. Det rykker velkjent i båten når vi passerer Rystraumen, og med jevne mellomrom sakker båten opp og kjører slalåm mellom isflakene som har lagt seg på sjøen. Vi er i nordområdene, det er ingen tvil om det. Hodetelefonene mine er godt plassert over ørene, og tonene av Ellinors Vise kapsler meg inn i en takknemlig og fin boble av vakker nostalgi. «Ka e det som æ drømme om?», synger Ellinor. Eller Maria Haukås Mittet, for å være helt korrekt.
Ja, hva drømmer vi om her i nord? Trenger vi egentlig å drømme om noe i dag?
Mens jeg sitter og ser ut av vinduet møter vi mangfoldig vitnesbyrd om de som lever av (og på) det mektigste vi har her i nord. Havet. Vi tar igjen en snerten liten plastsjark, en lastebåt, en brønnbåt med levende fisk, en flat båt med en standhaftig gravemaskin på dekk, en servicebåt tilknyttet havbruksnæringen og en rar båt som jeg ikke aner hva gjør. Og midt i dette så suser hurtigbåten vår sørover, og tar oss med dit vi skal. For å arbeide. Folk, hav, aktivitet og jobb – allerede før sola har stått opp. Man kan jo bli poetisk av mindre.
Det er ikke så mange som «jobber skift på fabrikken i byen» lengre. Ellinor synger om det, og drømmer om en bedre tid. Tidene har utvilsomt forandret seg siden Ellinors Vise ble skrevet. På godt og vondt – men mest til det bedre. Vi har det jevnt over utrolig bra, og la oss nå være litt ærlige. Vi er bortskjemte. Veldig bortskjemte. Livet i Tromsø er godt. Det er omtrent like trygt og godt som tilværelsen i en lun og ferdigoppvarmet polvott av ypperste kvalitet. Men, har vi det kanskje litt for godt?
Ja, det er antakeligvis aldri så godt at det ikke er galt for noe.
I Tromsø kommune jobber 44 % i det offentlig. Det er mye. Og uten å arrestere noen for det, så tror jeg rett og slett at det har gjort oss alle litt late. Kollektivt sett. På samme måte som at olja har gjort Norge litt lat. Det har gjort oss trygge, velsignet og tilbakelente. Lat er kanskje å dra det litt for langt. Jeg trekker det tilbake.
Faktumet er at mange andre kommuner må kjempe med nebb og klør for å skape og beholde arbeidsplasser. Arbeidsplasser som er grunnmuren og limet i samfunnsstrukturen, og som er helt avgjørende for at man skal holde liv i butikken. At man bevarer skolen. At det lages barn. At unge folk vokser til, og blir. Der andre kommuner virkelig ser betydningen av investeringer i nærmiljøet, og at noen ønsker å satse og utvikle – så må Tromsø veldig lite. Vi må egentlig ingenting. Byen vår er velsignet med store tunge offentlige institusjoner som holder koken i byen vår uansett hva som skjer, og vi kan danse inn i kulturnatta med ei Mack-øl i handa og tenke «herregud, så fint det er å bo i Tromsø! For et kulturliv!» Og det er jo det. Det er faktisk sjukt bra. Men, vil det være sånn for evig og alltid?
Vi vet at oljenæringa er på vei ned, og noen vil legge den ned før andre. Vi vet også at den fremtidige kostnadsgrafen til helse- og omsorgsektoren minner om en skremmende skiflyvningsbakke, og vi står spørrende nede på sletta og ser opp. Det snakkes også daglig om det såkalte grønne skiftet. Det som skal redde oss. Vi er bare ikke helt sikker på hva det egentlig innebærer. Vi har ikke skapt det enda. Burde ikke dette bekymre oss? Jeg tenker at det burde det.
Tromsø har enormt mye å være stolt av, men jeg synes vi tenderer til å være litt sirumpa når det komme til å skulle utvikle vår egen region. Har vi duppa litt av i godstolen? Jeg ønsker meg et fremoverlent Tromsø som tar grep om sin egen region, og som evner å se muligheter istedenfor begrensninger. De politiske diskusjonene handler i stor grad om hvordan vi skal dele på godene og fordele dem utover byen vår. Det er i hvert fall sånn det fremstår. Men vi må også skape. Vi må skape før vi kan dele.
For hva er det egentlig vi trenger? For å møte framtida så trenger vi flere og nye arbeidsplasser, og vi trenger – enten man liker det eller ikke – vekst. Vi trenger også folk og aktører som er villige til å bruke av sine penger for å få noe til – bedre kjent som begrepet «kapital». Det klinger ikke like godt i alle ører. Vi trenger en regional utvikling i private næringer, samtidig som vi må jobbe smartere i offentlig sektor. For å sikre en stabil og forutsigbar framtid må vi skape, bygge og utvikle bærekraftige næringer med lokal forankring, og som bidrar med verdiskapning og attraktive kompetansearbeidsplasser i kommunen. Og ikke minst, ute i distriktene. Tromsø er ingenting uten distriktene. Jeg mener vi må snakke mindre om Tromsø, og mer om Tromsøregionen. Eller Tromsregionen. La oss lene oss fremover! Men hva kan vi gjøre? Hvordan skal vi gjøre det? Hvor skal vi starte?
Vi kan starte med å kaste et blikk på Bodø. Bodø har klart å etablere en stolthet for regionen sin som jeg virkelig misunner. Jeg har bodd der selv, og har kjent det på kroppen. Jeg har latt meg begeistre, og jeg gjør det fremdeles. Da det ble vedtatt at kampflybasen i Bodø skulle legges ned, så møtte ikke Bodø veggen. De tok grep og blomstret! Bodø i Vinden ble blant annet etablert i kjølvannet av dette. Dette er et kommunalt prosjekt som i samarbeid med næringslivet og aktører i området har som mål å fremme Bodø-regionen som attraktiv. Attraktiv, sånn at de kan karre til seg kloke unge hoder og fortsette å vokse og utvikle seg. Sammen med samarbeidsbedriftene jobber de for å markedsføre og å vise hvilke muligheter som finnes i Bodø. De skaper entusiasme og de fremmer næringslivet, fjellene, marka, kulturtilbudet – og hele pakken. Og de lykkes. Folk flytter faktisk til Bodø, og i 2016 ble Bodø kåret til Norges mest attraktive by.
Vi har et hav av muligheter i vår egen region, men ingenting skjer av seg selv. Vi må ville det! Og vi må ha de rette folkene på bussen, samt et politisk miljø som legger til rette for det. Vi må samarbeide, prate, forstå, lære og å lytte til næringslivet i Tromsø og omegn – og vi må bli flinkere til å engasjere oss i de som ønsker å utvikle regionen. Det betyr ikke at det skal være fritt fram for alt. Hvordan kan vi bli gode – sammen?
Kommenter gjerne innlegget i kommentarfeltet under –eller på Facebook-siden «Glad i Tromsø»
For min del banker hjertet litt ekstra for fiskeri- og havbruk. Kysten, havet, fisken og folket. Dette både er og kommer til å bli viktige næringer fremover, og de har et enormt potensiale for utvikling – på forskjellig vis, og antakeligvis på måter vi enda ikke vet. Denne uken arrangerte studentene ved Norges fiskerihøgskole den årlige «Håp i Havet»-konferansen med den sexy tittelen «Fra Slog til Gourmet». Og det er håp i havet – det er vi enige om. Jeg er overbevist om at disse to fremtidsnæringene vil og kan leve side om side, og at de vil kunne representere et stødig nav langs kysten vår. Vi som region må henge oss på, og skape den utviklingen vi har mulighet til. Vi kommer til å trenge det, og vi burde også føle et ansvar for å utnytte potensialet i regionen for å bidra til Norges felles velstandskasse. I utvikling ligger også forandring. For 100 år siden flyttet man hus og skoler for å tilpasse seg den nye teknologiske utviklingen – den motoriserte fiskebåten. Vi må også forvente at ny teknologi og utvikling vil forandre og utfordre etablerte samfunnsstrukturer. Det må ses på som muligheter, ikke begrensninger.
Ellinor ønsket seg en ny vår og bedre tider. At det skulle bli like fint å jobbe som å danse. Jeg ønsker meg en ny vinter – og den skal være tøff, åpen, tverrpolitisk, løsningsorientert, modig, spenstig, skapende, ung, kunnskapsbasert, begeistret, bærekraftig, teknologisk, fremoverlent og fandenivoldsk. La oss starte Tromsøregionens blomstringsprosess før vi begynner å henge med bladene. Eller for å snakke i nordnorske metaforer. La oss rigge oss for vinteren.