Vi er noen få dager inn i 2017, og det er i gang. Nyhetsåret. Vi leser om mye vær. Mennesker som lider. Bensinpriser som har slitt seg. Sambygdinger som har det vanskelig.
Vi raser inn i et nytt år og nyhetene føles som de samme. Men verden rundt oss forandret seg i 2016. Større terrordekning gjør det vanskeligere å rystes, vedvarende kriger gjør det vanskeligere å finne håp. Tromsø er et fredelig hjørne i verden, men også vi forandres. Gatebildet består i store deler av mennesker vi ikke ser. Bak vegger bor mennesker vi ikke hører.
Se video med Tonje Randisdatter Tunstad hvor hun forteller om sin jobb som barnesykepleier ved UNN
Blant debattene om det nære og egne tar vi verden med oss inn i kommunestyret for å finne ut hvordan, og hvor, Tromsø kan bidra.
Også jeg har gjennomgått en forandring. 2016 var, i forlengelsen av 2015, året jeg fikk en stemme. Før ropte jeg høyt ut i ingenting. Nå har jeg fått en talerstol. Den skal jeg bli enda flinkere til å bruke til å snakke om de tingene som er viktig for meg. Jeg har hårete mål for mitt kommunestyreår 2017:
I år skal jeg snakke for de stemmeløse.
I en utfordrende kommuneøkonomi er det lett å overse de som ikke roper høyest. Ett av mine viktigste mål for 2017 er å jobbe for at det ikke skjer. For de svakeste stemmene, bærer ofte de sterkeste budskapene.
I Tromsø finnes det barn som ikke har det godt. Vi har et godt apparat rundt de av dem som vi vet om – barnevernet vårt jobber hardt for å bli bedre, med resultater, og Barnehuset er et trygt sted å komme når du har levd utrygt. Det store samfunnsoppdraget er å vite om alle: Å tørre å se, og tørre å høre. Det gjelder også deg og meg.
Utrygge barn har lettere for å finne rømningsveier enn barn som har det bra. Den beste måten å forebygge rusproblemer blant de unge og sårbare er ved å skape gode oppekstvilkår og gi dem muligheter i livet – fremfor å skremme dem med trusler om straff og kontrolltiltak.
Følg «Glad i Tromsø» på Facebook – få oppdateringer på nye bloggposter og nyheter.
Utrygge barn blir lettere utrygge voksne. I året som kommer håper jeg vi kan møte dem som sliter med større respekt – og et behandlingstilbud som virker. Jeg har fått refs før for å ha brukt definisjonen «byens løse fugler». Det er kanskje et uheldig ordvalg. Intensjonen er likevel den samme: Jeg sa i valgkampen i 2015 at jeg ville kjempe for dem. Det vil jeg fortsette med.
Jeg vil vise de nyankomne og de utilpasse i den fine, lille store byen vår at det finnes rom, midler, og behov, også for dem. Uavhengig av utgangspunkt, og hvilket språk vi snakker. Jeg vil være med på å gi muligheter.
Derfor vil jeg snakke for disse barna. For de nyankomne. For de utilpasse. Jeg vil snakke på vegne av fisken, som åpenbart ikke snakker norsk. Jeg vil snakke for religionsfrihet, likestilling og for din rett til å si det du vil – og for å styrke dine muligheter for å greie det.
Jeg håper dette nyhetsåret vil bestå bestå av mindre vær, og mer varme. Jeg håper vi får tilbake evnen til å rystes, å gjøre noe med det vi ser, og til å håpe. Måtte 2017 bli året vi lærer oss å lytte til de, til nå, spakeste stemmene.
I 2016 fikk jeg en stemme. I 2017 skal jeg jobbe for at flere høres. Godt nytt år.
(ukas bloggpost som opprinnelig ble bestilt til GladiTromsø-bloggen, har også vært publisert på NordNorsk debatt.)