Ved det ene årets slutt og et nytt års begynnelse er det naturlig både å se seg tilbake og rette blikket fremover. 2016 har vært et intenst arbeidsår fylt av kontraster og utallige møter med mennesker rundt i Europa. Noen inntrykk har brent seg særlig fast.
Norges bidrag til økonomisk og sosial utvikling noen av EUs minst velstående land, EØS-midlene, har bydd på mange spennende opplevelser, som da jeg var med på åpningen av en topp moderne førskole for Rom-barn i Bulgaria. For disse barna åpnet det seg en helt ny verden når de kunne flytte inn fra gata til dette nye tilbudet. Den gleden som lyste ut av øynene både hos barn og voksne, glemmer jeg aldri.
Sterkest inntrykk i året som gikk gjorde likevel besøket i flyktningeleiren på Lesvos og møtene mine med mannskapet på redningsskøyta Peter Henry von Koss og Siem Pilot som har reddet tusenvis av menneskeliv fra drukningsdøden i Middelhavet. At innsatsen til disse havets helter verdsettes høyt av det norske folk, er kåringen som Årets navn i VG et synlig bevis på. Mange er blitt reddet, men med til historien hører også at tusenvis ikke kom levende fra det. Det var en del av den hverdagen redningsmannskapene måtte takle.
Folkebladet 22.12.17: Hun må vente med fylkesmann-jobben
Vi kan være stolte av disse og andre norske helter der ute som stiller opp for mennesker i krig og nød. Men det gleder meg like mye å se hvordan enkeltmennesker og organisasjoner her hjemme mobiliserer for å gjøre livet enklere for dem som sliter og gi en oppmuntring til noen som trenger det. Tom Høglis initiativ for å få TIL-laget med på slike meningsfylte aktiviteter er et eksempel til etterfølgelse. Også her burde Isbergets trofaste TIL-hengere inviteres til å følge laget. Kanskje særlig ved juletider leser vi rørende historier om hvordan enslige unge og eldre, rusmisbrukere og psykisk syke, asylsøkere i og utenfor mottak og barnefamilier med dårlig råd, får verdifull hjelp og omsorg. Ingen tvil, mange nordmenn har et stort hjerte for sine medmennesker. Egeninnsats og bidrag alt etter hva som passer. Viktigst er det uansett at håndsrekningen når dem som trenger den. Og de kan være nærmere enn man tror. Vi må bare ha øynene og ørene med oss!
Den som intet våger, intet vinner. Slik er mitt livsmotto. Det lever jeg etter og har gjort Tromsøværing av meg – om jeg får lov å kalle meg det nå som jeg har bosatt meg i Tromsdalen. Jeg er optimist av natur fordi jeg tror det er en god strategi å møte fremtiden med. 1.januar 2017 venter det nye kalenderåret på å bli fylt med små og store begivenheter i hverdag og fest. Jeg vet allerede nå at mitt 2017 blir spesielt. En epoke i livet, seksten år med pendling til arbeid i Storting og regjering, er snart slutt. Men samtidig åpnes et nytt spennende kapittel når jeg høsten 2017 tar fatt på jobben som fylkeskvinne i Troms. Om noen skulle være i tvil; det gleder jeg meg mer og mer til. Gleder meg til å få virke der hvor hjertet mitt er, til å gå på Alfheim og heie på Gutan, til å nyte Troms-naturen i fulle drag og til endelig få tid nok til å utforske det mangfoldige kulturlivet i nord.
Jeg har mange ganger spurt meg selv; vet vi egentlig hvor heldige vi er som bor her nord? Det må være et privilegium å få lov til å jobbe i og for Nord-Norge og Troms i en tid hvor de fleste piler peker i riktig retning. Mitt største håp nå er at flere unge både fra sør og nord skal få øynene opp for alle de fabelaktige mulighetene landsdelen byr på – fordi det er viktig å videreutvikle nærings- og samfunnsliv for oss som bor her, men enda viktigere fordi det er avgjørende for landet og norsk velferd. Når oljeinntektene svikter, må mor Norge finne nye bein å stå på. Sannheten er at turtallet i nordnorsk næringsliv nå er høyere enn de fleste andre steder i landet. Store ideer ser dagens lys og utvikles her nord. Det skapes ny næring og nye arbeidsplasser. Godt samarbeid mellom Petter Smarter i næringslivet og flinke forskere ved landsdelens universiteter gir resultater. Utgangspunktet vårt er fortsatt det aller beste med rike naturressurser rett utenfor stuedøra enten de er til lands eller til havs. Vi har et felles ansvar for å utnytte dette på beste måte for fellesskapet. Det krever også at vi organiserer oss på en klok og fremtidsrettet måte og sørger for en effektiv tjenesteproduksjon – til beste for befolkningen uansett hvor man bor og om man er liten eller stor.
Året 2017 – 365 ubrukte dager eller blanke ark med fargestifter tel som Alf Prøysen skriver om i visa «Du skal få en dag i mårå». Noe kan vi planlegge. Andre ting bare skjer og vi blir med på ferden. Likevel er mye, for ikke å si det meste, er opp til oss selv!
Godt nytt år 🙂
vennlig hilsen Elisabeth Vik Aspaker
Bruk gjerne kommentar-feltet under – eller kommenter på Facebook-siden «Glad i Tromsø»