Ukas gjesteblogger -den første på bloggen- er Arild Hausberg som var ordfører fra 2007-2011. Han drømmer om et konkret tiltak som vil skape et bedre Tromsø.
Det er etter min erfaring ikke mulig å bo i Tromsø uten å bli – og være evig glad i byen. Og omlandet, regionen og landsdelen. Sånn er det bare. Ikke bare i Tromsø, men sikkert i alle hjembyer «world wide». Åpenbart er det ikke for det vi mener vi mangler her, heller ikke for det vi starter av evige og ørkesløse krangler om. Gleden kommer for en god del av trivsel, trivsel har mye med både trygghet og sanseopplevelser å gjøre. Du skal være bra blind både på auan og inni skolten for ikke å nyte naturen vår, med det anvendelige og omskiftelige klima. Opplevelsen av alle de flotte folkan vi omgir oss med, og kulturproduksjonen som liksom spruter frem overalt. I min tid som folkevalgt og i særdeleshet tiden som ordfører, da var privilegiet så enormt i forhold til å treffe mange og ulike mennesker som beriker omgivelsene, at det faktisk er som en Sareptas krukke enda. Å treffe enkeltmennesker som gir av seg selv, i uselvisk glede over at andre skal få en bedre opplevelse og et bedre liv, er en berikelse i seg selv. Samtaler med mennesker som har sin ballast, kanskje en skjebne som kan være tung å bære, men som kan formidle nettopp det også. For at vi som hadde/har muligheten av å gjøre en forskjell, skulle bli klokere i våre valg.
Savner du da ikke politikken?….er det mange som spør. Jo takk som spør, jeg gjør jo det, svarer jeg. Spesielt prosesser som ble startet og prosesser som ble ledet, med et innhold som betyr nokka for mange, det kan savnes. Det å kjenne den enorme drivkraften i samarbeidet med en dyktig kommunal administrasjon, samarbeide med andre politiske nivå, sammen med næringsliv og universitet…. Det er da selv «umulige» oppgaver får sin løsning, det er da du får følelsen av at det er mulig å flytte fjell. For eksempel da vi gikk fra en tid med barnehagekø herfra og til månen, med tilhørende stor flora av nødvendige dagmammaer og dermed ugjennomsiktige forhold i dette viktige området, til full barnehagedekning – på noen svært få år. Eller næringslokomotiver som Ikea og Aker Solution bestemmer at de vil etablere seg i vår by etter for noens del års kontakt og samarbeid. Eller lobbyvirksomhet som ga løsning for kurdersaken i Tromsø – faktisk med virkning for hele Norge. Regional styring av fondspenger til bygging av utallige store prosjekter som ellers hadde i beste fall stått på venteperrongen enda, som nytt Vitensenter og drift av unikt stort kulturnæringsfond. Sjakk OL, kunstgressbaner og ishall. I tillegg til lovpålagt viktig infrastruktur som skoler, og drift som gir bedre løsninger for innbyggere i alle aldre. Hvem vil ikke delta i slike prosesser, eller savne slik deltakelse?
Men det som ikke klaffet, det som ble feil, eller trenert, det som ga overskrifter til avisene (positive saker rensker sjelden førstesidene), det er jo ganske kjekt å ha lagt bak seg. Og selvfølgelig; det kan være bittert å tenke på at det meste var klart i 2011 for en 5 års prosess med nybygging av E8 i Ramfjord, men som ble veltet av uforklarlige politiske motiver.
Som om øst eller vest i Ramfjord skal ha noen logisk sammenheng med politisk farge i kommunestyret? Det er så dumt at jeg blir kvalm av å tenke på det, frykten for når en ny stor ulykke skjer kjenner jeg på hver dag. I dag kunne bydelen med hele byens trafikk på trappa, hatt opplevelsen av at det marerittet endelig var borte, den livsfarlige trafikkfellen som dundrer gjennom bygda kunne i dag vært en rolig internvei for eksempelvis syklende skolebarn. Og utredningen om veiprising i Tromsø fra min ledelse i 2010-11, som skulle utløse gigantiske midler fra han stat til utvikling av byens trafikkinfrastruktur – som ble ofret på valgkampens alter – der avgiftsfrie veiutbygginger var det vanvittig utopiske og lokkende mantra. Nå er tiden heldigvis der at det blir aktualitet igjen, faktisk 2-3 år før min spådom fra 5 år siden. Med gode løsninger for kollektiv og syklende. Og så undres jeg på hvordan kunne det konstruktive grepet omkring Tromsdalens nye friluftsæra uten skyting, det gode samarbeidssporet vi hadde, glippe så fundamentalt og ettertrykkelig?
Like sikkert som at vann renn nedoverbakke, og at bensin brenner: I et samfunn blir det aldri slutt på behovet for slike viktige prosesser. Noen ganger går de på skinner, andre ganger bærer det på trynet. Men har de livets rett, så blir de realisert en gang, i en eller annen form. Det jobbes i dag i gode samarbeidskonstellasjoner, kontinuerlig fra politiske nivå for å gi innbyggerne enda mer å være glad for – i byen vår. Snart blir det folkebad, en ny æra for både barnas sikkerhet og generell folkehelse. Snart girer Tromsø seg enda et kvalitetshakk opp på helse-/sykehjemsinstitusjon med nye Otium på plass. Og meget mer vil komme, men ting tar tid. I en kommune er det aldri nok penger til alle gode formål. Men når det åpenbart finnes så mange dyktige politikere i Tromsø, fra alle politiske parti, er alle muligheter der hvis samarbeidsviljen står fremst i fokus.
Hvilket enkelt tiltak ville nå løftet drømmen om et enda bedre Tromsø? Hva er mulig å strekke seg etter som det uoppnåelige i dag, men som er det tema som ville gi flest eller mange innbyggere en bedre hverdag? Hva er en av vår tids svøper som vi har problemer med å lage de langsiktige løsninger på? Hva er det ene prosjektet verd å gå til valg på i Tromsø? Som er nyskapende, opplest som umulig å løse – og dermed den rette oppgave for løsning i samarbeid mellom tunge aktører? Også her er nok fantasien en begrensende faktor, men i hvert fall et aktuelt tiltak kan seile opp som en aktuell kandidat:
Gratis buss i Tromsø! Tenk over hva som ville skjedd den dagen bussen var gratis for alle, til alle tider. Og at alle veier og trafikkløsninger som heretter ble bygd, bare ble bygd for bussens fremkommelighet
Eller også en Tromsøya-bane med ringkjøring innom de store bydeler og arbeidsplasser. Eller/og at bussen gikk i ringkjøring, i kjappe expressruter og i lokale traseer – nesten 24/7 i regularitet. Alt dette gratis å bruke! Hva ville skje med folks transportvaner? Hva ville du gjøre? Ville du sitte og trøkke i den kalde, overfrosne bilen din? …. i rushtrafikken som vi enda bare har sett konturene av? …..eller ville du vandre fritt inn på den buss (eller bane) som passet best, ferdig oppvarmet og fri for nattens snøfall? Uten å tenke på om busskortet var oppladet, eller om du i det hele tatt husket å ha billettbetalingen med deg, eller om du har ladet penger på mobilapp’en. Jeg tror tiltaket ville gitt en folkevandring til kollektivløsningen. Borte var den evige veiprisingkostnaden hver dag med bruk av bilen (veiprising og avgifter for veibygging vil vare «evig» når de først er innført, believe me). Gratis buss ville fjernet rushtrafikken, redusert eller fjernet svevestøv, og byen ville sluttet med selvkvelnings fornemmelsen. Tromsø sentrum ville blomstret opp igjen, opp mot gode 16 timer pr døgn med yrende liv i gatene, butikkene og kafeene. Mange vil kalle dette naivt og en umulig drøm, både med tanke på finansiering og praktiske gjennomføring. Ja jeg er enig i at dette vil kreve vilje og evne til nytenking, det vil kreve omstilling der det kan gjøre vondt i omstillingsfasen, og kanskje må tiltaket helt inn på stortinget for at lover og forskrifter skal legge til rette.
Men det behøver da ikke være umulig av den grunn? Ville for eksempel 0,5 %, eller kanskje 1 % øremerket skatt av all skattbar inntekt i Tromsø, vært en helt umulig tanke for å finansiere tiltaket? At innbyggerbidraget hadde sammenheng med hvor stor inntekt folk har? Robin Hood innkrevingsmetoden. Sånn umiddelbart lugger det kanskje av den tanken. Hylekoret for lavere skatter og avgifter ville fått skikkelig ammunisjon. Hvis gevinsten i alle mulige sammenhenger ble i nærheten av det vi kan tro og prognosere i dag av et slikt tiltak, vil tanken da være urealistisk om at folk flest ville ha resultatet i hvert fall? Mange nyvinninger trenger modningstid i folks bevissthet, spesielt hvis det betyr å ofre gamle (gode) vaner før den uønskete tilstanden har tatt skikkelig nakketak (når bilkøen starter med garasjen din). Denne saken er sikkert der, men jo mer vei vi må bygge for stadig flere biler i stadig lengre køer, så kutter det på alternativ-løsningens modningstid. Tanke-eksperiment: Se 10-20-30 år tilbake i tiden med tanke på trafikkbildet her i byen, se hvordan det er i dag, og la utviklingen peke lineært samme vei 10-20-30 år fremover? Hva ser du da? Uten andre tiltak enn å bygge veier og lage ulike «betalingspakker» på bussen. Ønsker vi de trafikkbildene av det samfunnet vi da ser – forutsatt at fantasien gir oss nødvendig spillerom til å se det ubehagelige bildet. Har vi ikke bruk for å utvikle gode bo- og næringsområder fremfor enda større rundkjøringer og flere filer til bilkjøring?
Tidligere ordfører Herman trakk frem denne tanken for mange år siden, og jeg sjekket både årskostnader og stemning i viktige «leirer», men tiden var ikke der – den gang var vi langt unna modningstiden. Er vi nærmere nå?
hilsen Arild Hausberg
Hva mener du? Gi ditt innspill i kommentarfeltet nederst eller på Glad i Tromsø – facebook.