Arbeiderpartiet! Rett venstre og Støre må stå!

Ap-leder Jonas Gahr Støre inspirerte partiets frivillige før husbesøk i Tromsø – september 2017.
Det har gått noen uker siden Stortingsvalget, som for en mangeårig Ap-politiker selvsagt var en nedtur. Trøsten er at jeg har opplevd det før og sett hvordan det kan inspirere partiet til store oppturer og valgseier. Men klarer vi å være ærlige nok med oss selv?

Jeg anser meg selv som en av partiets lojale slitere. I omtrent 25 år har jeg slitt valgkamp inn og valgkamp ut for at Arbeiderpartiet skal vinne valg. I ulike roller som ansatt fylkessekretær og politisk rådgiver, til tillitsvalgt i kommunepartiet. Jeg har hatt medansvar for valg som vi har vunnet stort – som 2007 i Tromsø hvor i fikk nesten 40%. Og valg hvor partiet har vært så mørbanket etterpå, at alt var tungt, leit og hvor prosessene etterpå var nesten like ødeleggende. 2001 er mitt «bunnpunkt», når vi opplevde i Troms at vi hadde meningsmålinger på 16-17% i ukene før valget. Vi endte på 22%, som var over 12,7% tilbakegang. På nasjonalt nivå endte vi opp med 24,3 – en tilbakegang på 10,8%.

Valgnatta 2001 er en av de verste dagene jeg har hatt. Politikk er nå engang «bare» politikk, men denne dagen er blant på nivå med familiemedlemmers dødsdag. For «mitt» parti – det gikk på en skikkelig karamell og tenk i Troms, var vi stor deler av valgnatta nede i 1-et mandat! Først rundt klokka tolv, når vi gikk ned til NRK/TV2 felles valgvake på Skarven for å kommentere dette, og med et nødskrik på under 200 stemmer, hadde vi fått to mandater. Det skulle ikke være mulig. Vi hadde snakket om 3, ja 4 (av 6 den gangen), i våre mest optimistiske vurderinger. Det var pessimistene som snakket om 2-3. Men å være så nær å ende opp med 1 – ja det var et sjokk som endrer alt.

Etter valgnatta, og i mellomtiden også terroraksjonen 11.september 2011 i New York, så kom var det sterke prosesser i Arbeiderpartiet. Bl.a. kom Martin Kolberg inn som partisekretær og evalueringen om både organisasjon og politikk-utvikling ble målrettede og etter min mening meget gode. Jeg opplevde selv å få jobbe på Youngstorget i 2003, hvor jeg fikk ansvar for å lage skoleringsmateriellet til bruk i kommune- og fylkestingsvalget senere det året. Profilen ble pusset på, bl.a. med ny logo, man fikk «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» og man utviklet politikk som gjorde det mulig å danne en rød-grønn regjering i 2005. Uten 2001, ville man da fått 2005? Skal ikke mene for sterkt om det, men dersom Arbeiderpartiet gjør den nødvendige selvransakelsen og ærlige evalueringer av det man har foretatt de siste årene, så er det nå man sår kimen til valgseiere i 2021 – med 2019 som en viktig generalprøve.

Jeg har etter hvert blitt 45 år, og har ikke lengre store ambisjoner om å dra til «hovedstaden». Min plass er Tromsø. og ikke nødvendigvis som «AP-politiker» i årene som kommer. Jeg tror derfor jeg klarer å være ærlig i min selvransakelse, når jeg har kommet frem til tre viktige grep som Arbeiderpartiet må gjøre for å klare dette:

Arbeiderparti-banner vaier i vinden utfor stand på Nerstranda -valgkamp 2017
1. Venstre om!
Det må gjøres vedtak i arbeiderlag, kommuneparti, fylkespartier og tilslutt på partiets landsmøte, at Arbeiderpartiet skal «venstre om»! Når vi i politisk sak etter sak, søker oss innover mot sentrum – kall det gjerne kompromiss-iver – og partiets leder flørter med KrF, så vil man selvsagt miste velgere, som står på partiets venstreside, til SV, Rødt og i årets valg også til Sp. Til og med slike som meg, som definerer oss på venstresiden i Ap, begynner å bli usikre på hva dette er for noe. Så kan man godt si, at man tar feil og at Ap ikke har beveget seg. Men det er å lure seg selv. Det oppfattes som at Ap har gått til høyre og mot sentrum, og derfor får man avskalling mot venstresiden. Jeg tror fullt og helt på den «sannheten» som mange formidler, – at Ap taper valg når man går til høyre, og vinner når man går til venstre. Vi må være det tydeligste partiet på venstresiden, som formidler venstresidens politikk. Jeg finner inspirasjon i det som skjer i Storbritannia, hvor Labour nå ruster seg opp og hvor nederlagsdømte Jeremy Corbyn er i ferd med å gjenreise venstresiden igjen som potensiell regjeringsplattform. Den resepten kan jo være en start også for Arbeiderpartiet.

2. Utvikle tydelig reformpolitikk – ikke bry oss så mye om «etterlatt inntrykk».
Når Arbeiderpartiet har vunnet valg, så har man alltid hatt et prosjekt. En eller annen reform som skulle kjempes igjennom og igangsettes. Jens Stoltenberg han tapte valget i 2001, men du får utrolig respekt for en som vil slåss igjennom både sykehus-reform og moms-reform  – ikke saker som er alt for»poppe..» – men som kjører på de også i valgkamp, fordi det er riktig for landet. Det er ikke et sjakktrekk, å ta mellomstandpunkter, og jeg mener tradisjonelt har Ap sjelden tatt slike. I denne valgkampen var det enten Høyre som var for noe (som regionreform eller politireform), mens Senterpartiet var imot. Ap var sånn «nesten» hele tiden. Det er åpenbart at du stemmer på de som har «hele» standpunkter.

Hvorfor blir det slik? Er vi i ferd med å skape en politikkutforming, der vi er mer opptatt av hva som er «etterlatt inntrykk»? Dvs. hva som vil bli dagsorden og medias gjengivelse av vår politikk-utforming, eller vi er mest opptatt av hva kommentatorene i norsk media vil mene om saken. Bør vi ikke komme tilbake til å vedta og bestemme saker fordi det er riktig for landet? Selv om en sak kanskje ikke får «etterlatt inntrykk» som er optimalt, så går vi likevel hardt ut med det, som Arbeiderpartiets politikk, fordi det er riktig for landet og det står vi for. Selv om konsekvensene er «negative kommentarer» og kanskje tapte stemmer. Skal vi hele tiden vurdere hva vi vinner og taper stemmer på, så tror jeg politiske partier, før eller siden blir gjennomskuet.

3. Støre må stå!
Det er en naturlov! Taper et parti et valg, så skal media drive klappjakt på denne lederen, for å få avkrevd svar om vedkommende trekker seg. Når selvsamme leder har svart «tusen ganger» på egentlig samme spørsmål, stilt på utallige vinklinger, så begynner klappjakten på en eller annen i partiet som kan si, jo – lederen må gå. Jeg har ingen gjenværende ambisjoner om å jobbe i Oslo/sentralt osv. etter å ha flyttet nordover i 2013. Vi blir i Tromsø og jeg vil jobbe der! Basta!. Så det hadde kostet meg null å si – Støre må gå! Men det er mange grunner, også valgtapet nå, som gjør at jeg mener at Støre faktisk må stå! Altså som leder av Arbeiderpartiet!

For det første så ledet han oss til et meget godt kommune- og fylkestingsresultat i 2015. Det må vi ikke glemme! Dette var hans første sjanse på Stortingsvalg, som er en ny øvelse, som man fort blir bedre i med litt øvelse. Husk hva som skjedde med Jens etter han første stortingsvalg som «sjef» (jada, han var statminister, ikke partileder). Han tapte, men var også den som evnet å lære av det, justere og komme sterkt tilbake. Se på Erna! Hun har vært igjennom flere valg om Høyre-leder, hvor hun så vidt har overlevd et valgtap. Men hun har funnet lærdom i det, til å lede sitt parti til en klar valgseier, og nå i hvert fall en liten valgseier…

Jeg velger å tro at Støre som type, kommer til å gå målrettet frem for at partiet skal lære av dette, pusse opp profil, både organisatorisk og politisk , og bli målrettet på hva som skal til for å vinne 2021 og 2025. Han vil bla. ha lært bittert, hvordan kampanjen mot karaktertrekk er blitt ført og ha god tid til å finne mottrekk. Nå er også flere av «skittpakkene» også blitt levert, slik at det er ikke like enkelt fremover, og kjøre dem på nytt…

Det er også meningsløst å ikke ville ha Støre som partileder, fordi han har «penger» og en annen bakgrunn en andre i Arbeiderpartiet. Vi vet hva vi fikk når vi valgte han.  Jeg er selv fostret opp i dette partiet, på ideen og drømmen om at alle skal ha like muligheter, uavhengig av arv, formue eller stilling. Når jeg som barn av en fisker og fagarbeider, fikk beskjed om å komme meg til byen å skaffe meg akademisk utdannelse, så reagerer jeg på de som sier at det kan være et problem. Joda, vi trenger flere arbeidere i partiet, men vi som har tatt akademiske fag, er likevel ektefødte barn av arbeiderbevegelsen. På samme måte må også denne bevegelsen  og dette partiet, gi like muligheter til også de som har vært så heldige i livet, med å ha arvet formuen, men som på tross av det som ville gavne dem personlig, velger å si – vi støtter sosialdemokratiet og  løsningene som skapes i sosialdemokratiets politiske gryte. Det er faktisk beundringsbart! Så i 2019 og 2021 er Støre rett leder!

Avslutning
Jeg tror bestemt at det ikke var enkeltsaker eller enkeltutspill som kostet oss valget i 2017. Forsvarspolitikk, fiskeripolitikk, regionreform, 15 milliarder i skatt – joda, de var ikke maksimalt håndtert. Men det var på det strategiske linjevalgene vi tapte. Derfor må vi slutte rekkene om partiets ledelse, og gi dem et tydelig linjevalg:

Ta en Venstre om, la Støre stå og skap tydelig reformpolitikk, uten å være redd for at «noen» ikke kommer til å like det, så er Arbeiderpartiet der igjen.

Jeg har etter 3-4 uker faktisk fått optimismen igjen. Som i 2001 og frem til 2005, så skal vi la vårt 2017 føre oss frem til 2021… (via et supert valg i 2019 selvsagt)….

Kommenter gjerne på min Facebook-side!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *