Cicilie Yttergård Jenssen: Tromsø, mitt Tromsø!

Tromsø, mitt Tromsø! Så sover du tyst i vinteren skinnende sale. Dette diktet fra 1901 av Theodor Caspari (som strengt tatt startet med Norge), kunne godt handlet om vår by, for sånn føler vi oss vel, de fleste av Tromsøs innbyggere, at dette er vår by.

Cicilie Yttergård Jenssen er ansatt i hjemmetjenesten i Tromsø kommune og oppvokst i Tromsdalen. Hun er også varamedlem for AP i kommunestyret,
Cicilie Yttergård Jenssen er ansatt i hjemmetjenesten i Tromsø kommune og er født og oppvokst i Tromsø (Tromsdalen). Hun er varamedlem for AP i kommunestyret.

Vi eier denne byen sammen, og den er vårt felles ansvar, med både opp og nedturer. Vi har et felles mål og det er dens ve og vel. Hvordan vi kommer oss til vårt felles mål kan vel deretter diskuteres. Det er mange stemmer i vår by, og mange som bruker den, og der igjen har vi et poeng; i Tromsø teller alle stemmer, vi kan alle si hva vi mener, og stort sett komme unna med det. Til tross for nedskaleringen av ‘Kort sagt’ sidene i Nordlys har ikke den jevne Tromsøværing sluttet å si sin mening. Å nei da, vi høre det hver dag, på bussen, på torget, på ‘Sånn’ og på ‘Kaffebønna’, vi har alle en mening og er ikke redd for å uttrykke den. Særlig, må vi vel innrømme, kommer dette til overflaten i kommunestyret. Og det er det som er så bra, som er det fantastiske jeg har oppdaget etter å ha blitt mer aktiv i kommunepolitikk. Alle sin mening teller, varamedlemmet, pensjonisten, TIL supporteren, (stakkar) og ordføreren. Vi blir alle hørt. Og jeg må, relativt usjenert, skryte av våre folkevalgte som tar seg tiden til å høre etter, som arrangerer folkemøter, som tar seg tid til å snakke med renholdere og innbyggere, som gjør alt folk føler seg hørt. Vi har alle en stemme. Og vi har tilgjengelige politikere, det gjør meg stolt av å være tromsøværing og AP politiker. Rett og slett Tromsø folk gjør at jeg er glad i Tromsø.

Hver uke vil det være en gjesteblogger på Glad i Tromsø, som normalt publiseres på fredager.
Hver uke vil det være en gjesteblogger på Glad i Tromsø, som normalt publiseres på fredager.

Når det er sagt så har vi en lang vei foran oss og mye upløyd mark, vi må utvide byen i et fornuftig tempo og på en fornuftig måte. Her kan vi ikke bare høre på kapitalkrefter, og utbyggere, her må vi igjen gå til kjernen, til innbyggerne våre. For det er jo det som er vårt beste kort, at vi jobber best sammen, når vi alle får sagt vårt. Og det Tromsøs innbyggere sier er, sånn som jeg har oppfattet det, at busstilbudet er for dårlig, det bygges for mye og for høyt i strandkanten, og veiene må bli bedre. Så hva gjør vi? Hvordan kan vi sammen, som et samlet Tromsø komme oss frem? Vel et godt utgangspunkt er det flotte folkemøte som ble holdt på Tromstun ungdomsskole der både ordfører Kristin Røymo og leder i byutviklingskomitéen, Ragni Løkholm Ramberg var tilstede. Flere møter er planlagt, i mange bydeler, kjenner jeg blir mektig stolt, et så riktig steg å ta! Fortsetter vi i dette viktige sporet, hører på alle som vil si noe, tar det til etterretning, og handler på det, vil vi komme langt. Sånn som skjedde før valget i 2015, da ordføreren vår møtte bekymrede renholdere som var redd for pensjonen sin i ly av den lovde privatiseringen det borgerlige byrådet hadde annonsert.

Tromsø, mitt Tromsø! Så gi meg en vår med sol over vuggende vanne!

men hør meg, ja hør meg: Når dagen forgår,og aftenen skygger min panne*

(*Fritt etter Theodor Caspari, 1901)

Fra Tromsø Aps valgkamp 2015.
Fra Tromsø Aps valgkamp 2015.

Etter valget, når vi vant, ble lovnadene holdt. Privatiseringen ble skrinlagt, renholderne hadde trygge jobber og trygg pensjon igjen. Sånn skal politikk føres i Tromsø, og det så vi et glitrende eksempel på. Det igjen fører til økt tillit blant Tromsø folk, vi ser at ordføreren hører på oss, tar folk seriøst og handler på det. Kan vi få disse taktene videreført til andre viktige ting, som sykkelstier, bedre brøyting, gjenopprettet tillit til helse og omsorgsseksjonen, vil Tromsø bli en enda bedre by, enn enda mer inkluderende plass å bo, vokse opp i og ikke minst bli gammel i. Den sosialdemokratiske ånd, som jeg har sånn urokkelig tro på, særlig i disse Trump tider, der vi alle tar vare på hverandre, ser hverandre og trår til når noen trenger oss. Den tror jeg lever veldig sterkt i Tromsø, vi hjelper hverandre. Bymisjonen står sterkt her i byen, frivilligheten har gode kår. Når ei jente på 27år skriver at hun ikke har mat i helga, strømmer Tromsøfolket til. Jeg blir så glad, så stolt og så rørt over å få bo i denne flotte byen, vi er jo også så heldig å ha en naturskjønn og vakker by, med nære naturopplevelser, hvalen som nettopp er kommet tilbake, fjellet med lett tilgjengelighet for alle. Vi skal alle i Tromsø få komme oss ut, vi Tromsdalinger er jo veldig stolte av fløyfjellet vårt der alle nå kan komme til, med ny heis, universell tilgang, steintrapp for de som velger å ta bena fatt. Og den fineste utsikten i byen!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *