Før jeg ble innlagt på sykehuset høsten 2005, var jeg ikke plaget med slike ting som angst. I hvert fall ikke dødsangst, annet enn når man som barn klatret for høyt oppe i trær eller fjellstup og ikke turte å gå ned igjen. Ikke før man klarte å overvinne denne angsten – oftest fordi sulten eller tissetrangen satte inn for alvor. Men når man plutselig blir lagt inn på sykehus med alvorlig hjertesvikt kommer etter hvert angsten. Ikke i starten, for du er ofte overbevist om at du skal komme frisk ut igjen. Det er liksom slik det er på et norsk sykehus – vi drar inn syke, også blir vi fikset på -og drar ut helt friske. Slik trodde jo også jeg det skulle bli. Få noen piller og kanskje et lite inngrep, så ville alt bli bra igjen.
På orientering sommeren 2008 - jeg velger å leve, tiltross for at trening gir meg symptomer som ligner sykdom....
Etter at det første sjokket hadde lagt seg, om hvor nært jeg faktisk var å ende livet denne høsten, så kom det sigende. For etter hvert skjønte jeg jo at dette ikke kom til å bli helt bra. En kronisk hjertesvikt er ikke noe som går over (normalt). Jeg måtte gå på medisiner resten av livet og det viktigste var faktisk å få hjertemuskelen til å ikke bli enda verre. Hjertesvikten fremkommer som et forstørret hjerte og denne veksten måtte stoppe. Ellers måtte jeg bytte ut hjerte. Å stå i hjerteorgankø var lenge realistisk. Så når det første sjokket hadde lagt seg og følelsen av at du måtte komme deg fortest mulig ut av sykehuset ble borte, kom dødsangsten! Da begynte du også å mene at du aldri ønsket å forlate sykehuset. Her var du trygg, her hadde de gode medisiner og folk som kunne hjelpe deg.
Angsten er noen som fra da av følger en kronisk hjerte- eller lungesyk. Disse organene er så viktig for livet ditt – uten dem kan du rett og slett ikke fungere. Jeg her levd med angsten for å dø siden denne høsten i 2005. Jeg har tenkt på om min kjæreste, som jeg elsker over alt på denne jorden, skulle måtte leve med en kroniker, som kanskje når som helst kan falle om. Jeg har tenkt på om jeg får oppleve å bli 50 år? Jeg har tenkt på om det livet jeg har igjen blir noe bra liv….
Men angsten for å dø, må aldri bli en angst for å leve. Det er kanskje noe av det som er vanskeligst ved å være kronisk syk. La meg ta eksempel; fysisk trening. Jeg har alltid elsket å trene, gå i fjellet på jakt/fiske, spille innebandy og fotball og være svært aktiv i hverdagen. Alt dette innebærer å få puls, puste tungt og svette kraftig. Når jeg var som mest alvorlig hjertesyk, var nettopp høy puls, tung pust med surkling fra lungene og svetting symptomene som fulgte med denne hjertesvikten. Det er det for mange hjerte- og lungesyke. Så hver eneste gang jeg nå er i fysisk aktivitet, går i trapper, spinner sykkel eller er i annen fysisk aktivitet, så kan jeg ikke slutte å ha en viss dødsangst. For er dette symptomer på at jeg trener eller er at jeg er blitt syk igjen ??
Det er da viktig å ville leve! Alt for mange kronisk syke får ikke nødvendig hjelp til å overvinne denne angsten. For dødsangsten vil vi alle bære med oss – det er unngåelig. Men det er angsten for å leve som er så farlig. Som gjør at du blir inaktiv og gir opp. For man trenger hjelp for å overvinne angsten for å leve. Du trenger noen som hjelper deg til å vite hva du skal spise eller hva ditt hjerte eller lunge kan tåle av trening. Noen trenger også hjelp til å takle samliv og sex. Jeg har møtt mange kronisk syke, som har opplevd samlivsbrudd. Kanskje fordi de ikke har turt å leve..
Jeg har angst for døden, men jeg har valgt å ikke ha det for å leve!
(02.10.11)
